hits

Førstegangs mamma. Kjærlighet, håp og drømmer.

Jeg ønsket meg ikke egne barn og tenkte jeg skulle adoptere. Jeg hatet hele svangerskapet mitt og trodde det aldri skulle gå over! Jeg var livredd for og ikke like babyen min når hun først kom, og jeg gruet meg til å "gi opp" mitt eget liv for denne nye skapningen som skulle komme - jeg likte nemlig livet mitt akkurat slik det var. 

I skrivende stund er babyen min over fire måneder gammel. Jeg har elsket babyen min fra dag én og nå får jeg bare ikke nok av henne! Allikevel er det kanskje først idag, etter ett helt svangerskap og 4 måneder, at jeg begynner å innse hvor stort dette er. Jeg begynner å innse at jeg ikke lenger bare er Eva; nå er jeg også mamma. - Kanskje er jeg faktisk mest mamma og litt Eva..

Folk har forsøkt å forklare meg hvordan det føles tidligere. Forklare meg hvordan man elsker barna sine og hvordan livet endrer seg med det, hvordan det er det største i verden. Jeg fikk en post-it lapp av min mor en gang, hvor det sto: "Elsker deg, slik bare en mor kan." Idag forstår jeg hvor inderlig store de ordene er. 

Jeg har aldri hørt etter når mine venner ivrig har forklart meg om dette fantastiske livet med barn. (og hadde jeg hørt etter, ville jeg uansett ikke forstått.) Det er en enorm følelse som jeg ikke veit om jeg forstår enda. En følelse som er vanskelig og forstå men enda vanskeligere å sette ord på. Kjæresten min sa en gang: "Tenk hvor høyt du elsker hunden din. Forestill deg at du kommer til å elske barnet ditt hundre ganger høyere enn det". Jeg svarte det som var forventet av meg, men i mitt stille sinn tenkte jeg: "Jah, SÆRLIG! Jeg kommer aldri til å elske noen høyere enn hunden min!" Men han hadde visst rett. De hadde alle rett! - For jeg elsker henne høyere enn himmelen, og hunden min husker jeg nesten ikke lenger..

Før det første, så elsker jeg henne.

Jeg elsker henne slik at jeg bokstavelig talt får vondt i hjertet når jeg tenker på henne.

Og for det andre, så elsker jeg henne! 

Jeg elsker henne slik at jeg ikke får nok, selv ikke om jeg holder henne i armene mine og kysser henne over alt!

Hun kunne ikke vært mer perfekt! Lyden hennes, smilet hennes, gråtingen hennes. Helt perfekt! Og de gangene vi har øyekontakt betyr mer for meg enn noe annet jeg har opplevd. Når jeg ser henne inn i de blå øynene som endrer litt farge etter hvilken vinkel jeg ser i, og hun stirrer tilbake.. Det er altoppslukende, vakkert, forventningsfullt, fantastisk, magisk, og det eneste jeg ønsker meg i hele verden. Hvis det fortsetter slik som dette tror jeg hjertet mitt kommer til og eksplodere! - for det er faktisk slik det føles; at hjertet mitt er så stappfullt av kjærlighet at jeg ikke har plass til mer. 

Før gledet jeg meg til neste ferietur, neste solskinnsdag, neste lørdag... Idag gleder jeg meg til fremtiden; femårsdagen hennes. Hennes første skritt. Skolestart. Hennes første ord. Jeg gleder meg til tradisjoner vi skal skape sammen, som søndags frokoster og julestrømper. Jeg gleder meg til å se henne tegne sin første tegning, jeg gleder meg til å lære henne om verden, om tillit, om hva som er rett og galt . Jeg vil lære henne om verdier og om å finne sin egen vei. Og jeg vil lære henne og ta egne valg å stå opp for andre. Aller mest gleder jeg meg til og holde henne så ofte jeg kan, ta vare på hvert eneste smil og hver eneste lille tone i latteren hennes. Og så gleder jeg meg til hvert. eneste. lille. øyeblikk i mellomtiden.

Jeg håper hun blir snill. At hun ønsker at alle skal ha det bra. Jeg håper hun blir inkluderende å ser de rundt seg. Jeg håper hun blir smart og flink i det hun interesserer seg for. Og jeg håper hun blir modig og tør å stå opp for seg selv. Jeg håper også at hun blir nyskjerrig på verden og alle mulighetene hun har på denne kloden.

Jeg håper også at denne ufattelige kjærligheten snart balanserer seg! Normaliserer seg. Flater ut. Man blir jo fullstendig GAL av denne berg og dalbanen av følelser. Og jeg håper jeg på ett eller annet vis finner igjen meg selv snart, før jeg går meg helt bort i denne fornøyelsesparken. Jeg føler jeg er langt ifra den Eva jeg kjenner aller best; som kunne drikke vin til solen sto opp, som bare ville være på jobb dagen lang, og som brukte hele lønnen sin på seg selv. Jeg er så mye nærmere den Eva jeg var så redd for å bli: som bruker 24 timer i døgnet på babyen min, som bruker alle pengene mine på babyen min, som bare snakker om bleier og gulp.. Overgangen fra sprudlende partygirl med masse energi, til hjemmeværende mamma uten søvn, har vært brå, men også fin.

Nå skal jeg være både mamma og Eva. Både mamma og kone, Eva og Kone. Mamma og venninne, Eva og venninne. Eva og kollega. Mamma og arbeidstaker. Jeg håper jeg snart finner ut hvordan alle disse fungerer på kryss og tvers.

For en utrolig følelse. Tenk å være så heldig! Tenk at jeg ikke bryr meg om at jeg ikke har sovet en hel natt på ett år. Jeg bryr meg ikke om at jeg har strekkmerker på magen. Jeg bryr meg ikke om at jeg noen ganger har bæsj som motiv på klærne mine og gulp som parfyme. Babyen min skal få alt hun trenger her i verden! Jeg skal overøse henne med klemmer, gode råd, (eventuelt dårlige råd, det blir vel opp til henne å dømme etterhvert..) hun skal få et trygt hjem med en familie som viser at de er glad i hverandre, og ett hjem der man alltid føler seg velkommen, ett hjem der man kan ha det moro, med rettningslinjer og som kan være holdepunktet for alt det store man skal oppleve igjennom årene.

*

Selv er jeg barnevernsbarn, med en egen historie om mitt liv og min oppvekst. "Barnevernsbarn" er ett negativt ladet ord og de fleste forbinder det med barn som av ulike grunner faller utenfor eller som har det helt forferdelig bak husets fire vegger. Dette er ikke alltid tilfelle; hjemme hos oss var det masse kjærlighet. Vi fikk gode klemmer, mor og far sa ofte at de var glad i oss, og vi hadde samtaler om at man er god nok, akkurat slik man er. Alle var alltid velkomne hjemme hos oss, om det så var venner av venner eller utstøtte av samfunnet. Det er verdier jeg har tatt godt vare på og som jeg har tatt med meg inn i min egne voksne verden.

Oppveksten min preget meg ikke voldsomt. (Selvsagt har det formet meg, men det har ikke nødvendigvis vært negativt.) Min oppvekst har vært like vanlig for meg, som din har vært for deg. Når jeg ble tenåring drømte jeg nok om denne A4 familien, men jeg visste uansett ikke hva jeg gikk glipp av. 

Det er først idag det gjør meg sint. Ja, jeg er sint på min mor for at hun valgte alkoholen. Jeg er sint på min far, som heller valgte å være med "gutta" sine enn å være med meg i hverdagen. Det gjorde at jeg måtte klare meg på egenhånd og ikke fikk lære ting sammen med de. Det gjorde at jeg ikke fikk trygge omgivelser. Et trygt sted jeg kunne bli sterk. Det gjorde at jeg ofte savnet hverdagslige ting som jeg visste vennene mine hadde. Og det gjorde at jeg følte meg annerledes og jeg følte jeg mistet tilhørighet.

Men jeg er også voksen nå, og vet at mor og far gjorde det beste ut av situasjonen med det de hadde. De hadde egne liv, og egne problemer de trengte hjelp med. Allikevel gikk det utover meg, og idag som jeg selv er mamma, kan jeg ikke klare å forstå hvordan noen kan velge alkoholen fremfor denne kjærligheten som jeg selv føler for min kjære datter.

Så mange liv i en familie. Så mange skjebner. Til syvende og sist har vi alle den samme muligheten til å ta egne valg. Valg som kan, og vil endre ting for oss selv, og de vi er glad i. Da gjelder det å ta gode valg. Vi kommer til å snuble og gjøre feil underveis. Og jeg regner med at det å være mamma og pappa er akkurat det; snubling og feiling igjennom hverdagen. Men som helsesøsteren vår så fint sa til meg: "Husk å fortelle barnet ditt at hun er heldig som fikk akkurat dere som foreldre." ..Og når jeg blir gammel å ser tilbake, ønsker jeg å være trygg på at jeg har gjort det absolutt ytterste for at barnet mitt, familien min, de jeg er glad i, og meg selv, har det bra. At jeg hele tiden har gjort mitt ytterste for å ta gode valg.

Familie.

Ordet har fått en helt ny betydning for meg. Fredrik, jeg og babyen vår. Familien min. Nå er vi basen for alt i vår verden. Vi er alt som er viktig og vi har ett helt liv foran oss.  

For en flott følelse og glede seg over livet! 

Over og ut.

-Hilsen mamma.

Tredje trimester, på godt og vondt. JEG ER SÅ VARM!!!

Den mentale læringskurven av dette svangerskapet har vært tung, bratt og ofte ensom. Man snakker om og leser om graviditet og alt som følger med, men føler allikevel at ingen forstår hvordan akkurat du har det. Jeg startet tredje trimester DRITT lei de to første trimestrene, (les: de første 196 dagene!!) sliten, trøtt og gråtkvalt. Jeg hadde lagt på meg 18 kilo som jeg ikke var vant med på kroppen og humøret var lavt. Følelsen av å ikke strekke til på alle arenaer spiste meg opp, jeg var trøtt og begynte å få lavere selvtillit. Som enhver normal kvinne der ute, lot jeg alt dette selvsagt gå ut over kjæresten min, Fredrik, og jeg vekket han midt på natten for å kjefte han huden full.

Jeg kjeftet først og fremst fordi han ikke avlastet meg nok hjemme; han gjorde ikke nok praktiske ting som å rydde og vaske etter oss. (..meg..) Jeg kjeftet fordi han ikke sto klar med massasjebenk, avslappende panfløyte musikk og olje som luktet av shea butter og lavendel eller noe annet fancy jeg egentlig ikke vet hva er... Jeg kjeftet fordi han ikke ga meg flere klemmer iløpet av en dag eller fordi de klemmene jeg fikk var utført feil.  ..De som kjenner kjæresten min, vet at han er en flott mann med masse kjærlighet og han er flink til å hjelpe til - men det var allikevel ikke nok for meg. Så jeg fortsatte å kjefte i de sene nattetimene. Kjeftet på han for at han ikke forsto hvordan jeg følte meg, kjeftet fordi han ikke forsto hvordan jeg engster meg, jeg kjeftet fordi han ikke har like mye kontakt med babyen i magen som jeg har, (how the hell is he suposed to fix that liksom?) og jeg kjeftet for at han ikke hadde det vondt slik som jeg.

Alle disse tingene jeg irriterte meg over, var ting jeg aldri hadde nevnt for han - men som jeg ville at han skulle vise forståelse for. Jeg ønsket at han skulle vite hvordan jeg hadde det - uten at jeg en eneste gang hadde prøvd å fortelle han det. Fortvilelsen min ble enda større når jeg endelig denne ene natten forsøkte å forklare han alle disse tingene og han enda ikke forsto meg! Teskjeen min kunne ikke være tydeligere liksom..

I ettertid har vi snakket om hvordan kvinner og menn er ulike og om hvordan vi kanskje ikke blir enige i en situasjon som dette. Han bidrar mer i hjemmet nå enn han gjorde før jeg ble gravid, og er derfor fornøyd med innsatsen sin. Kanskje burde jeg også satt mer pris på det? Jeg på min side mener innsatsen til en gravid kvinne er hundreogførtitusen ganger høyere enn den ekstra innsatsen han legger inn og forventer fortsatt at han skal høyne innsatsen sin noen hakk.  

Når sinna-modusen min og frustrasjonen etterhvert senket seg, innså jeg hvor urimelig jeg hadde vært og jeg reflekterte litt rundt hvordan det må ha føltes for han: Hvor frustrerende det må være og få forklart noe på et "språk" man ikke forstår, for så å få en forventning på seg for å innfri disse "kravene.." Og jeg forstår at kravene er høye. Jeg vet at kravene er høye - han har ikke vært gravid og får ikke kjenne på kropp og sjel hva det krever. Jeg tror ofte vi kvinner krever for mye, både av partneren vår og av oss selv.

Uansett; etter meltdown`n min sier Fredrik at det var på tide å snakke med noen, og ett par dager senere ble han med meg til legen. Jeg gråt idè jeg måtte fortelle legen at jeg ikke taklet både arbeid og hverdag. Nederlaget var ett faktum og jeg slet med å holde tårene under kontroll. Jeg ble 50% sykmeldt og jobbet kun korte dager etter det. Og overraskende nok, etter bare noen uker fikk jeg igjen følelsen av å mestre både arbeidslivet og min egen tilværelse som gravid. Jeg godtok at jeg ikke klarte begge deler og godtok at jeg ikke er en av de damene som holdt ut i full jobb hele veien ut. Etterhvert fikk jeg energi til å glede meg over spark og røre i magen, jeg smiler å ler over den store magen og over det lille livet vi skaper. Det er ganske vakkert.

  

Med ca to måneder igjen til termin er altså livet fint, og endelig setter jeg pris på graviditeten og gleder meg til det livet som snart kommer. Med en måned igjen til termin ble jeg overrasket med babyshower. To ganger! - Først hjemme i Hamar med alle barndomsvennene mine. Deretter i Stavanger sammen med gode venner og familie her. Jeg var meget skeptisk til hele ideen rundt babyshower og fryktet at jeg måtte spise smeltet sjokolade fra en bleie. Det ble istedet en samling med de jeg er mest glad i her i verden, med god mat, kaker, samtaler, gode klemmer, fine gaver til babyen og forklaringer på alt fra forskjellen på pyjamas og body til how to use amme innlegg. Tusen takk alle sammen!

You`re one of those people who make my life better just by being in it.

      

      

          

Ja, tredje trimester ekke så ille. Det ble en tid med fine øyeblikk, energi til å reise til fotograf, energi til å reise i 30 års lag, korte spaserturer i den flotte høstnaturen vår og jeg har til og med barbert leggene mine flere ganger! 

    

Men ikke tro jeg er ferdig å bitche, for det er jeg absolutt ikke! Det er kanskje flere enn meg som kjenner igjen disse hyggelig punktene, som for meg oppsummerer tredje trimester godt:

RLS. "Restless leg syndrome." - Som jeg ærlig talt trodde var ett syndrom for hypokondere, altså noe man fant på. Men dette har vært på kanten til å knekke meg flere ganger. Rastløse bein er altså faktisk en greie og er et syndrom som gir symptomer i form av episoder med plagsom og uimotståelig behov til å bevege beina. Som tics. Takk. Takk for det! For en jævla tåpelig lidelse! Jordmor anbefalte magnesium og det har nok gjort beina bedre, men ikke bra.

Hjertebank. Jeg ligger stille i sengen eller sitter rolig i godstolen når hjertet ut av det blå pumper så hardt det bare klarer og så fort det går! Det er ubehagelig og frustrerende da det virkelig føles ut som om jeg har løpt maraton uten å ha gjort en dritt.. 

Vann i kroppen.  Jeg var for sein med å fjerne forlovelsesringen min.. Og jeg prøvde alt fra olje til tråd, før gullsmeden til slutt måtte skjære den av. 

        

Stive ledd. Tredje trimester har også bydd på vonde ledd, noe som visstnok er en reaksjon på vann i kroppen. Når jeg våkner om morningen sover begge hendene mine og alle fingerleddene er dønn stive. 

Løse ledd. Ja, jeg kødder ikke; Jeg kjenner at leddene mine, bekken, knær ankler - de er løse! Lealøse! Man kjenner at bekkenet har endret seg og man klarer ikke lenger ta lange steg. Her kommer også den flotte vaggingen inn og jeg er nå en blanding av menneske, hval og gås. Fint..

Bøye seg ned har gått fra utfordrende til umulig og ting man mister på gulvet blir bare liggende der. 

Trykk. Jeg går stadig med ett trykk i brystet. Det føles ut som om jeg ligger i en bratt nedoverbakke med hodet nederst. Alt blodet i kroppen min og alle innvollene mine trykker mot brystkassen min og det føles hardt å puste. Denne følelsen blir gjerne tydeligere rett før kynnere..

Kynnere. Seriøst, KYNNERE! KYNNERE!!! Livmoren ØVER seg på fødselen og trekker seg i sammen og blir steinhard. Den briefer rett og slett med hvor jævlig sterk den er.. For en jævla egotrip livmora mi har og for ett irriterende behov for å vise hvor sterk hun er. (Jeg håper jeg kanskje blir glad for det under fødselen, da jeg regner med at hun har tenkt å vise seg fra sin beste side den dagen også. Typisk hvis hun bare: "Nei, jeg har tatt juleferie nå: you are on your own..")

Energinivå.. Jeg elsket den aktive delen av meg. Den energiske sprudlende delen. Den delen av meg som er effektiv på jobb, god på multitasking og med nok energi til å reise ut å danse etter en lang uke på jobb. Nå klarer jeg ikke å reise meg uten å bli sliten!? SLUTT Å TULL og gi meg kroppen min tilbake!

Halebeinet mitt hater meg av en eller annen grunn, og gjør alt fra å sitte stille til å reise seg smertefullt. Takk for det.

Snu seg. Ting som pleide å være lett, som å snu seg fra en side til en annen i sengen, er ikke lenger enkelt og jeg fikk av hjelpemiddelsentralen låne ett  skli-laken. Det er rett og slett ett teppe for tunge mennesker og gjorde nettene mine utrolig mye bedre. Preggo tips!

Belegg på tennene. Jeg kunne pusset de 300 ganger om dagen uten at det endrer noenting.. Kjeften min oppfører seg som om jeg har vært på en øde øy uten tannbørste i fire måneder.

Svimmel. Kviser.Trøtthet. Konsentrasjonsvansker. Hetetokter. Fødsel...

FØDSEL. Scene: Jeg bråvåkner klokken 06:43 av en krampe i leggen jeg ikke klarte å lure bort. Jeg måtte opp av sengen og det fort som faen! Har du hatt krampe i leggen før, vet du at du må rette ut foten - opp og stå og få strekt ut. Denne krampen hadde rukket å ta skikkelig tak og gikk fra hel til lår og strammet til. Jeg sto på foten med hele tyngden min mens jeg bannet og skrek, men krampen satt. Etter det som føltes som en liten evighet, men sikkert ikke var mer enn 20 sekunder, slapp den taket.. Jeg haltet ut på stuen. Sint, irritert, og med vondt i leggen. Så slår det meg: Jeg takler ikke en krampe i leggen; how the fuck am i supposed to survive en fødsel?? 

Jeg har for alvor begynt å tenke på fødselen som er rett rundt hjørnet. Jeg leser om alt fra revning og klipping av underlivet til fødselsdepresjoner. Jeg hører historier på godt og vondt og prøver så godt jeg kan å forberede meg til en smerte jeg ikke vet noen ting om. Jeg ser syke programmer om hvordan noen velger å krydre morkaken sin med salt og pepper før de legger den i fryseren som ett hyggelig minne eller noe.. (?)  - Og jeg  tenker tanker om at barnet mitt kanskje ikke er friskt - og jeg er redd jeg ikke takler det hvis det er tilfellet. Jeg er redd for hva slags sideeffekter hele scenarioet vil få for kroppen min i ettertid som ødelagte lukkemuskler og urinlekkasjer. - OG jeg tenker tanker om at jeg kanskje ikke er utholdende nok til å gjennomføre selve fødselen - lets face it: jeg klarer nesten ikke å gå opp en jævla trapp per dags dato.

Jeg gruer meg så sykt og håper dagen aldri kommer.. Samtidig er jeg FERDIG med å være gravid og håper dagen kommer fort som faen. Alle forteller meg om denne flotte premien og om hvordan livet uten barn er meningsløst. Jeg på min side hadde ett fantastisk liv før barn: problemfritt, fylt av eventyr, spontane reiser og vin. Men jeg håper selvsagt at alle historiene er virkelig og at jeg også blir en av disse kvinnene som gråter når de ser barn på tven, som lengter tilbake igjen til graviditeten og som på ett eller annet mystisk vis glemmer helt ut hvor hard reisen og fødselen var. Jeg håper at jeg også blir en av disse kvinnene som lyver til andre førstegangsgravide og kun forteller de gode tingene. For jeg har skjønt det nå: Kvinner som har blitt mødre, lyver til andre gravide! Holder info tilbake og pynter på sannheten. Shame on you!

*

Så.. Oppsummmering: 9 måneder svangerskap er tungt arbeid! Det er avver og vondter og en mental berg og dalbane i 280 dager. Tohundre og åtti dager folkens! Man føler seg slapp, treig og febersyk det meste av tiden, og på slutten er man så stor og tung at man bare eksisterer mens man venter. Ren skjær moro i 280 dager. (Anbefales.) Kanskje det ikke er så mye jeg forlanger allikevel? Kanskje det ikke er så høye krav jeg stiller? Kanskje burde partneren til en gravid kvinne gå milevis utenfor komforsonen sin for å lette litt på livet til en hormonell kvinne? Så jeg er ikke lei meg for at jeg kjeftet, jeg er ikke lei meg for at jeg krever for mye. 

Til alle partnere der ute: Vet du at når kvinnen din har vært gravid en uke, altså 7 dager, så snakker vi 10.080 minutter. Altså kanskje ti tusen minutter med vondt i ryggen. Kanskje ti tusen minutter med en ekstrem trang for å gråte helt uten grunn. Kanskje ti. tusen. minutter med begge deler? Hva har du gjort de siste 10.000 minuttene? 

Som jeg nevnte tidligere: jeg tror kanskje vi kvinner fort kan kreve for mye. Men jeg tror også at menn fort lener seg på faktum at det er lett å bare ikke gå den ekstra milen. Kanskje vi kan møtes på halvveien?

Kjæresten min er skjønn også: Han lager mat til meg. Kommer hjem med frukt og sier at han synes jeg er fin. Han hjelper meg ut av sengen og hjelper meg å ta på sokker. Han er også en dust og spør meg dumme ting som: "Eva, tror du andre gravide syter like mye som deg?" Eller som han spurte her om dagen: "Eva, føler du at du har glødet mye denne perioden eller?"  - Men han spør alltid med ett glimt i øyet og smil om munnen og vi lo høyt begge to. 

Og det er ett godt spørsmål! Er det noen gravide som gløder? Hvis jeg har glødet på ett eller annet tidspunkt disse 9 månedene er det fordi jeg har vært overopphetet - ikke fordi jeg plutselig fikk en magisk vakker glød over meg..

Anywho! 20 kilo opp.1 dag igjen på jobb før jeg må ut i permisjon. 23 dager igjen til termin. Det har vært en lang reise og jeg er klar for resten av eventyret.

Takk til alle som sender meg meldinger med tips, råd eller bare gode ord. Keep it up, jeg trenger alt jeg kan få før fødsel. Wish me luck!

Andre trimester - du begynte så bra..

Aller aller først: tusen takk for alle fine meldinger jeg fikk etter sist blogg. Jeg ble overrasket over hvor mye støtte jeg fant i meldinger fra både kjente og ukjente. ❤ 

______________

 

I midten av andre trimester var vi på en tre ukers ferie i Spania, klar for fest, moro og bryllupet til Fredrik og meg. 70 gjester skulle feire - og feriere sammen med oss, og jeg var i god form for første gang på det som føltes ut som en evighet. Jeg hadde allerede gått opp seks kilo, men den eneste bekymringen min var om brudekjolen fortsatt passet. Jeg hadde nok litt lavere energinivå enn til vanlig, men jeg hadde det bra, noe som føltes ufattelig godt da første trimester for meg var tre lange måneder. Les mitt tidligere innlegg: "Kjære første trimester - jeg HATER deg." 

http://hverdagseventyr.blogg.no/1495186727_kjre_frste_trimester__jeg_hater_deg.html 

Jeg har lært at disse tre gode månedene i andre trimester flyr avgårde så bruk de klokt. Jeg var ikke så dårlig lenger, ikke så trøtt, ikke humørsyk eller med andre vondter som jeg opplevde de første månedene. Jeg begynte gradvis å føle meg gravid, og magen ble også mer og mer "gravid" vs den første tiden der den bare er pløsete. (Hvis det i det hele tatt er ett ord?)

I uke 15 begynte jeg å kjenne bobler i magen, men klarte ikke helt å avgjøre om det var luft eller bevegelse fra ett lite foster. I uke 17 kjente jeg skikkelig liv for første gang og det var ingen ting annet enn magisk! Jeg lå musestille i en time etterpå i tilfelle jeg skulle kjenne det igjen. Innstillingen min til hele graviditeten endret seg. Jeg tok meg selv i å holde meg på magen, passe på den og kose med den. Jeg kunne stirre på magen i minutt etter minutt og bare vente på å se bevegelse. Bevegelsen kom og det kilte av lykke i hele meg. Jeg ropte til Fredrik hver gang, og ønsket så inderlig at han skulle se og føle det på samme måte som meg. Ønsket å dele det med han og inkludere han. ..Det funker ikke slik dessverre og innen Fredrik hadde rukket å få en hånd på magen har kidden snudd seg, sovnet eller kanskje bare nektet å sparke i trass. 

I ukene som fulgte ble det mer liv. "Sparkene" var både høyt og lavt og uten noe system. Navlen min endret seg og den berømte streken på magen viste seg. Det var rart og ukjent, men jeg nøt det. Jeg ble større og nøt det også. Ja, hvis jeg kan si det selv, så jeg ganske så bra ut denne tiden. 😊 Klærne mine passet ikke helt, men det gjorde igrunn ingen ting. Man så at jeg var gravid og jeg både så bra ut og følte meg bra!

 

 

Uke 17                                               Uke 18

 
Uke 19                                                Uke 19                                           

Vel hjemme fra Spania fikk vi endelig vite at det er en liten jente vi venter. Jeg er kanskje gal, men jeg er helt sikker på at hun ligner på pappaen sin! Fredrik hadde akkurat den samme nesen som liten gutt. 3D bilder er absolutt å anbefale. Det var en god opplevelse, så uvirkelig å se dette fosteret som ett eget individ og det ga meg enda større rom for å dagdrømme om henne. Hun har også blitt sterkere nå og sparkene er tydelige, målrettet og med mening. Sakte men sikkert begynner jeg å kjenne igjen mønsteret hennes, vet når hun er våken, når hun hikker og når hun sover. På ett eller annet vis kommuniserer vi litt, og det er skikkelig fint.

Mini Fredrik VS mini us.


Men så, like brått som den kom, dro den sin vei - både andre trimester og formen min; Jeg ble enda større og tyngre med det.. Jeg merket vekten. Merket hvordan vekten ikke er fordelt utover, men kun er på forsiden av kroppen min.. Jeg fikk vondt i føttene og i leggene.. Noen ganger hovnet føttene opp og det presset veldig. (Jeg vet det høres ut som en liten bagatell, men har du ikke hatt hovne føtter før har du ikke lov å uttale deg.) 

Når jeg legger meg på ryggen får jeg ikke puste da det kjennes ut som at barnet ligger å sparker alle tarmene mine oppover for å lage plass til seg selv, og de dyttes opp i halsen og tetter igjen alt.

Hodepinen meldte seg hver eneste dag og ble verre utover dagen. Jeg er småkvalm og har ikke matlyst. 

Jeg elsker jobben min av mange grunner, elsker måten den får meg til å føle meg bra, til nytte og flink. Jeg liker å se resultater og liker å være aktiv. Nå er jobben ett sted der jeg ikke kommer i mål. Ett sted der jeg ikke rekker alt. Ett sted der jeg føler at jeg ikke strekker til slik jeg vet at jeg kan. Det er ingen ekstra krefter å hente og det har føltes forvirrende og irriterende. Er man syk, type forkjølet eller med en betennelse i beina, så får man allikevel gjort det man skal. Man kjenner som regel kroppen sin såpass godt at man kan pushe seg igjennom. Som gravid, ihvertfall for meg, er det ikke fysisk mulig. Jeg kommer meg ikke igjennom den kneika, selv om jeg har godt kosthold, er fysisk aktiv og tar tranen min hver dag. Jeg har spurt alle venninner, mødre, ja til og med legen min om det ikke finnes en eller annen mirakel pille man kan ta som gjør at man funker når man er gravid. Alle sier det samme: Slapp av. Nyt denne tiden. Sov lenge. Legg beina høyt. Se en god film. Do nothing, all day, everyday..

Altså.. Noen må finne opp en mirakel pille som gjør at man kan gå rundt som vanlig folk og ikke som en neddopa zombie disse 9 månedene! 

Jeg har som nevnt en aktiv jobb og er nøye på å løfte rett, stå rett og bevege meg rett. Allikevel meldte ryggplagene seg; Etter tre timer på jobb, er jeg helt kjørt. Det ble vondt å bøye seg, vende seg, stå og gå. Når jeg satte meg eller la meg verket det. SÅ FRUSTRERENDE at jeg må ha ett nytt ord for å beskrive hvor shitty det føles.

Ta på meg sokker, knyte skoene, barbere leggene, hente noe i den nederste skuffen.. Tørke seg selv i rævva når man har vært på toalettet.... No can do!

Gå opp en trapp, en liten bakke eller gå fort: Naah. Det tar tid og jeg blir så andpusten at det føles ut som om jeg ikke har vært i fysisk aktivitet siden jeg var åtte år gammel.

Bevege seg fort, type reise seg; Absolutt ikke å anbefale.. Jeg blir svimmel i en slik grad at  det føles ut som  om man ikke har spist på tohundre dager, for så å bli sparket utenfor fem meteren i en svømmehall og at du besvimer rett før du når vannflaten. 

Legge meg: Av en eller annen grunn kiler det i føttene mine på kvelden. Jeg aner ikke hva det er og har tilogmed vurdert om det er noe jeg innbiller meg. Det er som oftest venstre fot og jeg prøver så godt jeg kan å riste på foten, bevege den, bøye den. Uten nytte. Jeg må opp og gå, for så å legge meg igjen, kun da går det over.

Og de siste dagene har temperaturen endret seg også. JEG ER SÅ JÆVLA VARM! Seriøst.

S.Å.

J.Æ.V.L.A.

V.A.R.M!!! GAD!

Sove, ligge i en eller annen komfortabel stilling, nøøøw caan duuu... Noen kvelder når jeg legger meg er jeg så sliten at jeg bare gråter i fortvilelse til jeg sovner. Ingen stilling fungerer.. - Magen er i veien.. Magemusklene har flytta seg, så det å snu seg er en kamp og man må tenke smart for å komme seg fra den ene siden til den andre. Lårene er for klamme og ligger alt for nærme hverandre på kroppen. Nakken er for tjukk, håret SKAL ligge MIDT i ansiktet mitt (!!) og armene passer ikke inn noe sted! - Hvem lagde oss med armer som ikke kan taes av?? De burde blitt lagt på hylla om natta! Også føles det ut som jeg har tre meter med tykktarm i halsen når jeg ligger på ryggen, så jeg prøver å unngå det - og når jeg da endelig sovner våkner jeg av leggkrampene.. Altså. Really?! Give preggo a breake!!   

Og jeg er tørr i munn. Så tørr i munn som du er når du våkner søndag formiddag etter en tredagers fylletur.. Bare at denne fylleturen toppet du på lørdag med shotting, rødvin, champagne, gin tonic, hjemmebrent og 48 sigaretter! Så når du våkner i en grøft ett eller annet sted og ikke har vann i nærheten, når du er så tørr i kjeften at det skummer litt i munnviken, da er du kanskje ikke fyllesyk, med gravid.

Bare for å toppe det hele, kan jeg nevne diverse koselige endringer som følger med som løs mage, kviser på sinnsyke steder som på leggene, neseblod, blødninger i tannkjøttet, halsbrann og økt hårvekst. Jeg kødder ikke - fortsetter det slik som dette kommer jeg til å ha mer hår på kassa enn Fredrik når dette er over.. Så er det lekkasje fra puppene da. Veske. ikke melk, men noe flytende greier. WHATT!?! Bare, WHAT?!! Når det plutselig har spruta ting ut av brystene dine og du kanskje var uheldig å gå uten vattert bh den dagen: HEI flekk MIDT på puppen, på den hvite tskjorta.. -_- Det ekke innafor.. Ikke innafor overhode. Just saying.

 




Så nå er det bare innspurten igjen. Det er hardt arbeid, og jeg kunne ønske noen fortalte meg på forhånd at det faktisk krever en hel del av en kropp og lage ett nytt menneske. Så til alle gravide out there: det er hardt arbeid! Du kommer til å bli sliten. trøtt og dritt lei. Men det er fint også. - Og premien i enden er visst verdt det hele sier de.

Eller er du kanskje en de der alt er fantastisk, du har masse energi og faktisk elsker hvert eneste øyeblikk? I tilfelle unner jeg deg det. Eller egentlig ikke. Men jo, litt. Men ikke så mye. 

Until next time: Peace out and wish me luck. 

 

  


Til sist: Jeg vet at jeg ser ut som jeg elsker livet på alle disse bildene jeg velger å legge ut. Bildene er tatt på gode dager. Dager der jeg har kommet meg i dusjen. Børstet håret og noenganger til å med sminket meg. Men vi må huske at jeg har tatt selfier siden før det var ett ord for selfie og er rutinert på å få en god selfie. ✌  Slenger derfor med noen bilder av hvordan jeg egentlig har følt meg i sommer..

 

  
 


Med det, sier jeg riktig god helg alle sammen. :) 

Kjære første trimester - jeg HATER deg!

Mine aller aller nærmeste har fått beskjed, men dette blir første gang for mange: Jeg er gravid. Jeg er gravid, og har vanskelig med å forholde meg til det.

Background info: Jeg er "barnevernsbarn". (Ett forferdelig begrep, men allikevel veldig forklarende.) Jeg har bodd hos både min mor og hos min far da de var skilt, hvorav ingen av stedene nødvendigvis var et passende sted for en liten jente. Det er mye kjærlighet i foreldrene mine og vi hadde det bra til tross for omsorgsvikt. Jeg har bodd hos min bror, i fosterhjem og til slutt på et ungdomshjem. Der kunne jeg endelig slappe av og vite at jeg skulle bli boende en stund. Jeg fikk nok ro i sjelen til å tenke på andre ting en hvordan morgendagen blir og allerede her tenkte jeg tanker om at jeg ikke ønsket meg barn.

Når jeg ble eldre endret det seg, jeg ønsket meg barn - en eller annen gang, men ikke mine egne. Jeg ville adoptere eller selv bli fosterhjem. Tanken på å være en samlet familie som jeg selv ønsket så sårt i barndommen ville være fint. Jeg skulle gjøre alt anderledes, lage faste tradisjoner og spise frokost sammen på søndager. En eller annen gang i fremtiden.

I samme tid begynte vennene mine og etablere seg. De flyttet sammen, fikk både ett og to barn, hadde en 8-16 jobb, laget middag, leste eventyr for barna og la dem i seng. Så gjorde de det samme all over again dagen etter, og dagen etter det. Dette var virkelig livet og de snakket om hvor fantastisk det var, og at jeg snart måtte stoppe jetset livet mitt og gjøre det samme. Settle down.

Jeg på min side var ikke i nærheten av dette A4 livet: Jeg jobbet litt, backpacket med en venninne i Australia, jobbet litt mer, studerte, reiste på charter turer, ble med norsk folkehjelp til Litauen og bygget opp slitne hjem, møtte mennesker, festet, drakk vin, spiste spennende mat, flyttet til en ny by, studerte og festet litt mer. Så flyttet jeg til utlandet. Jeg møtte nye mennesker, nye kulturer og nye sider av meg selv på veien. Dette var livet! 

I begynnelsen av 20 årene fikk jeg bekreftet av gynekolog at jeg har PCOS. Ærlig talt vet jeg ikke helt hva det betyr, men wikipedia sier følgende: "Polycystisk ovariesyndrom eller PCOS er en tilstand der det foregår cystedannelser i eggstokker og av den grunn gir hormonforstyrrelser." For min del innebærer det at jeg har menstruasjon 2-4 ganger i året og får sterke smerter de få gangene det er min tur. Legen hadde også en samtale med meg angående statistikken for å få egne barn. Jeg brydde meg igrunn ikke så mye, da jeg uansett aldri hadde kjent ønsket om egne barn. Allikevel likte jeg ikke at han "tok" ifra meg muligheten. 

Så møtte jeg en fyr jeg fungerte med. Fredrik. Han var ikke som de andre, som jeg ikke stolte på, kranglet med, eller stengte ute av livet mitt. Jeg ble glad i han, og vi ble oss. Vi flyttet sammen og forlovet oss. Det var et steg jeg trodde jeg aldri skulle ta. Ett og ett halv år med planlegging og det fantastiske bryllupet var nesten helt klart. 3 juni 2017, Location Spania. 80 gjester. (I skrivende stund er det 15 dager igjen.) Dette skulle bli den største feiringen i hele mitt liv og skulle virkelig gjenspeile hvor stort dette steget var for meg. Funfact: im not the marrying type, og Solveig, en av mine nærmeste venninner, spådde en gang at jeg kom til å gifte meg, men ikke en gang. Jeg kom til å gifte meg 4-5 ganger. Jeg kranglet ikke på det, fordi jeg var enig. - Men ekte kjærlighet som går begge veier, er annerledes og det endrer ting.



Ett par måneder før bryllupet: Jeg tok en graviditetstest. Positiv.

Min første tanke: "Denne testen har gått ut på dato." Så jeg tok en til. - Den var også ødlagt..

Ett par dager etter: Legen: "Gratulerer du er gravid!" Min tanke: "Han er bare en lege han vet ikke hva han snakker om."

Enda en uke etter: Gynekolog: "Ja, du er gravid, gratulerer." Min lille verden har stått stille fra den dagen til idag.

På grunn av PCOS ble jeg sendt jevnlig til kontroll. Jeg gruet meg til ultralyd hver gang. Ønsket kanskje å se noe annet enn det jeg fikk. Kanskje vi får en trist beskjed denne gangen? Jeg turte ikke å si noe til noen, men innerst inne håpet jeg på denne triste beskjeden. Samtidig gjorde jeg alt etter boken: Jeg tok vitaminer og tilskudd. Drakk masse vann, kuttet røyk og alkohol. Spiste ikke rått kjøtt og passet på å spise variert. Jeg leste bøker om graviditet og snakket om denne store nyheten slik jeg har sett folk på tven snakke om det. - overlykkelig og spent.. 

Jeg kunne ikke bli gravid hadde jeg fått beskjed så mange år før. Ikke ønsket jeg meg barn, jeg vet ikke engang om jeg liker barn spesielt godt. Og timingen kunne ikke vært verre! Jeg hadde nettopp startet i drømmejobben min, det var bare nedtelling og juicediett igjen til bryllupet. Jeg hadde alt og livet var perfekt. Skulle jeg ønsket meg noe mer i livet, ville jeg ønsket meg en katt. 

Så startet virkelig den tunge tiden: Jeg sov. Jeg sovnet plutselig og midt i samtaler. Sovnet på sofaen når vi var på besøk. Sovnet i passasjersetet på bilen selv bare på korte turer. Slet med å holde meg våken når jeg kjørte til jobb. Sov to-tre timer når jeg kom hjem fra jobb. Vanligvis elsker jeg å jobbe og trives godt på jobb. Nå var jeg trøtt og uten energi. Stegene mine var tunge og jeg fikk ikke utrettet noe. Jeg begynte fort og føle meg udugelig og ikke bra nok. Sammen med det kom håpløsheten hjemme. Jo lavere energinivået mitt ble, jo mer hatet jeg situasjonen min. Jeg gråt mye for meg selv og følte meg som ett dårlig menneske som ikke elsket denne forandringen slik samfunnet sier at jeg skal. Samtidig måtte jeg innse at det harde arbeidet jeg hadde gjort for å bli fit til bryllupet var forgjeves. (Hver gang jeg forteller det til noen svarer de: "Herregud det er bare litt vekt, det kan du gå ned igjen etter fødsel." JA. takk. Jeg skjønner det! Men jeg har jobbet hardt for å gå de ned . Til bryllupet mitt. Den største dagen i livet mitt. Som jeg har brukt hundrevis av timer på å planlegge. Kanskje en liten ting for deg, men ikke for meg.) Jeg hadde ikke energi til å reise på trening lenger, og dietten min på 1400 kalorier måtte jeg kaste langt vekk og bytte den ut med litt over 2000 kalorier om dagen og 16 timer søvn. De 6 kiloene jeg hadde gått ned var i raskt tempo på vei tilbake. "Du er gravid, nyt det, du skal spise alt du vil" Jeg hatet det! Jeg elsket ALT med livet mitt slik det var! Jobb i ukene, trening på kvelden, vin i helgene og nedtelling til en kjempefeiring med alle menneskene jeg setter så høyt. 

Jeg begynte å grue meg til bryllupet. Kjolen jeg hadde kjøpt var trang og ment for meg i en trent og slank kropp. Men det var for sent og avlyse.

Jeg gruet meg til jobb, jeg klarte ikke å prestere på en arena der jeg vanligvis er på mitt beste, var jeg nå avrage. 

Jeg gruet meg til å komme hjem til kjæresten min, jeg følte meg så langt ifra han. 

Jeg gruet meg til å fortelle det til de jeg er glad i: de ble så glade på mine vegne, og jeg måtte lyve og si jeg syntes dette var fantastisk.

De få jeg fortalte det til, var overlykkelig på mine vegne. Og det ble en ukomfortabel stemning når jeg turte å fortelle at jeg ikke nødvendigvis var så glad. Jeg skjønte fort at det var en dårlig ide og være så ærlig, og fortsatte derfor å lyve og si de tingene samfunnet mener jeg skal si. "Jaa, dette er veldig hyggelig, herregud så heldige vi er, blablabla."

_

Så ble jeg dårlig. Jeg var skrubbsulten hele tiden, men jeg var samtidig matlei og påvirket av lukter. Jeg var kvalm når jeg var sulten og kvalm når jeg var mett. Den utrolig irriterende typen min ga selvsagt faen i det, da han ikke ble dårlig, og det var som om han med vilje laget ting som plaget vettet av meg. Men jeg prøvde å ikke si noe. Prøvde å ikke være til bry. Det var jo ikke hans feil at jeg var dårlig, og han gjorde faktisk så godt han kunne for å passe på meg. - håper jeg for hans skyld. ;)

Jeg følte meg ensom og fanget i min egen kropp. Jeg følte at ingen i verden forsto hvordan jeg hadde det og at det aldri kom til å gå over. Jeg følte meg som et dårlig menneske både fordi jeg ikke gledet meg over alt dette, men også fordi jeg nå gikk i motsatt retning enn det jeg hadde sett for meg hele livet; Adopsjon. Fosterhjem. Hjelpe ett barn som trenger en kjærlig familie å komme til. Jeg vet så alt for godt hvordan det føles å bli sendt rundt, og ikke ha en familie som venter på deg. Jeg skulle jo hjelpe noen slik at ett barn ikke trengte å ha det slik som meg. Jeg var en bløff, og klarte ikke se sammenhengen eller glede noen sted.

Å gifte seg skal være en av de største tingene i livet. 

Å få barn skal være større enn alt. 

Å få begge deler samtidig kan være overveldene..

Allikevel visste jeg jo at en eller annen gang kommer jeg til å glede meg. Jeg visste at dette er stort. Jeg forsto og forstår fortsatt at jeg kommer til å elske dette barnet høyere enn noen andre. Og jeg gleder meg til den dagen. Den kom ikke etter 12 uker. Jeg håper den kommer etter bryllupet når jeg har tid til å forstå alt dette. Men jeg gruer meg ikke lenger. Jeg er komfortabel og har akseptert endringene dette får på livet mitt og jeg gleder meg til dagen der jeg virkelig skal glede meg! Første trimester er over, og formen er bedre. 

Er det noe galt med meg? Ja, kanskje. Eller kanskje ikke. Men jeg tenker at det må da være flere enn meg som har det slik? Flere enn meg som ser gravide kvinner som elsker den nye tilværelsen sin, men som ikke kjenner seg igjen i den gleden? If you are out there, talk to me! Kanskje vi kan føle oss ensomme sammen? :)

Jeg er snart 16 uker på vei, og begynner å se gravid ut vs "vassen." Det hjelper litt. So here it goes. Picture of our litle miracle to be.



 

I am ews

Hei. Jeg er Eva og jeg er ny her. ✌Noen kaller meg Eva. Noen bruker hele navnet mitt; Eva Torny men mange sier bare "ews".

 



- I've got tons of issues og ting jeg liker å diskutere. Noen ganger diskuterer jeg med samboeren min, men han hører som regel ikke etter. Derfor tenkte jeg å diskutere her, på denne bloggen. Så kan de som vil høre på. ;) 

Ting som opptar meg er de små tingene i hverdagen. Markjordbær foreksempel. Ting vi glemmer å se eller ting vi ikke tør å snakke om; Jeg er opptatt av mennesker og hvordan vi har det med oss selv. Opptatt av den påvirkningskraften vi har på hverandre, både viten og uviten. Jeg bryr meg om urettferdighet og om forskjellsbehandling. 

Jeg bryr meg mye om meg selv og de jeg er glad i, og tenker ofte at mine venner er bedre enn dine - selv om jeg vet at de ikke nødvendigvis er det. (But they are.) Jeg er opptatt av alle levende vesner så lenge de ikke har mer enn 4 bein, og jeg tenker mye på kreative ting. Interiør, malerier og pene ting. Jeg bruker litt penger på klær, og tenker som de fleste idag, at jeg burde hatt sixpack og ikke spise noe annet enn salat. (Jeg prøvde det en stund, men havnet på sjokoladen igjen..)

Jeg liker også verden og reiser når jeg kan. Jeg liker solskinn og god vin. Jeg liker samboeren min så godt at jeg skal gifte meg med han 03.06.17 og er derfor opptatt av bryllup og fine brudekjoler. 😍

Jeg er også opptatt av sykdom, kreft, død og sorg. De mørke sidene det er vanskelig å snakke om eller sette ord på. 

Jeg bryr meg om barn, barnevern, fosterhjem og adopsjon, og hvor frustrert jeg blir av dårlige systemer for de som trenger hjelpen mest. 

Og jeg bryr meg om deg; Selv om jeg kanskje ikke har møtt deg så har jeg kjærlighet til deg. Vi er alle mennesker med ulike historier, og hver eneste historie er like viktig. ❤

Untill later, high five! 😎

Les mer i arkivet » April 2018 » Oktober 2017 » Juli 2017