Kjære første trimester - jeg HATER deg!

Mine aller aller nærmeste har fått beskjed, men dette blir første gang for mange: Jeg er gravid. Jeg er gravid, og har vanskelig med å forholde meg til det.

Background info: Jeg er "barnevernsbarn". (Ett forferdelig begrep, men allikevel veldig forklarende.) Jeg har bodd hos både min mor og hos min far da de var skilt, hvorav ingen av stedene nødvendigvis var et passende sted for en liten jente. Det er mye kjærlighet i foreldrene mine og vi hadde det bra til tross for omsorgsvikt. Jeg har bodd hos min bror, i fosterhjem og til slutt på et ungdomshjem. Der kunne jeg endelig slappe av og vite at jeg skulle bli boende en stund. Jeg fikk nok ro i sjelen til å tenke på andre ting en hvordan morgendagen blir og allerede her tenkte jeg tanker om at jeg ikke ønsket meg barn.

Når jeg ble eldre endret det seg, jeg ønsket meg barn - en eller annen gang, men ikke mine egne. Jeg ville adoptere eller selv bli fosterhjem. Tanken på å være en samlet familie som jeg selv ønsket så sårt i barndommen ville være fint. Jeg skulle gjøre alt anderledes, lage faste tradisjoner og spise frokost sammen på søndager. En eller annen gang i fremtiden.

I samme tid begynte vennene mine og etablere seg. De flyttet sammen, fikk både ett og to barn, hadde en 8-16 jobb, laget middag, leste eventyr for barna og la dem i seng. Så gjorde de det samme all over again dagen etter, og dagen etter det. Dette var virkelig livet og de snakket om hvor fantastisk det var, og at jeg snart måtte stoppe jetset livet mitt og gjøre det samme. Settle down.

Jeg på min side var ikke i nærheten av dette A4 livet: Jeg jobbet litt, backpacket med en venninne i Australia, jobbet litt mer, studerte, reiste på charter turer, ble med norsk folkehjelp til Litauen og bygget opp slitne hjem, møtte mennesker, festet, drakk vin, spiste spennende mat, flyttet til en ny by, studerte og festet litt mer. Så flyttet jeg til utlandet. Jeg møtte nye mennesker, nye kulturer og nye sider av meg selv på veien. Dette var livet! 

I begynnelsen av 20 årene fikk jeg bekreftet av gynekolog at jeg har PCOS. Ærlig talt vet jeg ikke helt hva det betyr, men wikipedia sier følgende: "Polycystisk ovariesyndrom eller PCOS er en tilstand der det foregår cystedannelser i eggstokker og av den grunn gir hormonforstyrrelser." For min del innebærer det at jeg har menstruasjon 2-4 ganger i året og får sterke smerter de få gangene det er min tur. Legen hadde også en samtale med meg angående statistikken for å få egne barn. Jeg brydde meg igrunn ikke så mye, da jeg uansett aldri hadde kjent ønsket om egne barn. Allikevel likte jeg ikke at han "tok" ifra meg muligheten. 

Så møtte jeg en fyr jeg fungerte med. Fredrik. Han var ikke som de andre, som jeg ikke stolte på, kranglet med, eller stengte ute av livet mitt. Jeg ble glad i han, og vi ble oss. Vi flyttet sammen og forlovet oss. Det var et steg jeg trodde jeg aldri skulle ta. Ett og ett halv år med planlegging og det fantastiske bryllupet var nesten helt klart. 3 juni 2017, Location Spania. 80 gjester. (I skrivende stund er det 15 dager igjen.) Dette skulle bli den største feiringen i hele mitt liv og skulle virkelig gjenspeile hvor stort dette steget var for meg. Funfact: im not the marrying type, og Solveig, en av mine nærmeste venninner, spådde en gang at jeg kom til å gifte meg, men ikke en gang. Jeg kom til å gifte meg 4-5 ganger. Jeg kranglet ikke på det, fordi jeg var enig. - Men ekte kjærlighet som går begge veier, er annerledes og det endrer ting.



Ett par måneder før bryllupet: Jeg tok en graviditetstest. Positiv.

Min første tanke: "Denne testen har gått ut på dato." Så jeg tok en til. - Den var også ødlagt..

Ett par dager etter: Legen: "Gratulerer du er gravid!" Min tanke: "Han er bare en lege han vet ikke hva han snakker om."

Enda en uke etter: Gynekolog: "Ja, du er gravid, gratulerer." Min lille verden har stått stille fra den dagen til idag.

På grunn av PCOS ble jeg sendt jevnlig til kontroll. Jeg gruet meg til ultralyd hver gang. Ønsket kanskje å se noe annet enn det jeg fikk. Kanskje vi får en trist beskjed denne gangen? Jeg turte ikke å si noe til noen, men innerst inne håpet jeg på denne triste beskjeden. Samtidig gjorde jeg alt etter boken: Jeg tok vitaminer og tilskudd. Drakk masse vann, kuttet røyk og alkohol. Spiste ikke rått kjøtt og passet på å spise variert. Jeg leste bøker om graviditet og snakket om denne store nyheten slik jeg har sett folk på tven snakke om det. - overlykkelig og spent.. 

Jeg kunne ikke bli gravid hadde jeg fått beskjed så mange år før. Ikke ønsket jeg meg barn, jeg vet ikke engang om jeg liker barn spesielt godt. Og timingen kunne ikke vært verre! Jeg hadde nettopp startet i drømmejobben min, det var bare nedtelling og juicediett igjen til bryllupet. Jeg hadde alt og livet var perfekt. Skulle jeg ønsket meg noe mer i livet, ville jeg ønsket meg en katt. 

Så startet virkelig den tunge tiden: Jeg sov. Jeg sovnet plutselig og midt i samtaler. Sovnet på sofaen når vi var på besøk. Sovnet i passasjersetet på bilen selv bare på korte turer. Slet med å holde meg våken når jeg kjørte til jobb. Sov to-tre timer når jeg kom hjem fra jobb. Vanligvis elsker jeg å jobbe og trives godt på jobb. Nå var jeg trøtt og uten energi. Stegene mine var tunge og jeg fikk ikke utrettet noe. Jeg begynte fort og føle meg udugelig og ikke bra nok. Sammen med det kom håpløsheten hjemme. Jo lavere energinivået mitt ble, jo mer hatet jeg situasjonen min. Jeg gråt mye for meg selv og følte meg som ett dårlig menneske som ikke elsket denne forandringen slik samfunnet sier at jeg skal. Samtidig måtte jeg innse at det harde arbeidet jeg hadde gjort for å bli fit til bryllupet var forgjeves. (Hver gang jeg forteller det til noen svarer de: "Herregud det er bare litt vekt, det kan du gå ned igjen etter fødsel." JA. takk. Jeg skjønner det! Men jeg har jobbet hardt for å gå de ned . Til bryllupet mitt. Den største dagen i livet mitt. Som jeg har brukt hundrevis av timer på å planlegge. Kanskje en liten ting for deg, men ikke for meg.) Jeg hadde ikke energi til å reise på trening lenger, og dietten min på 1400 kalorier måtte jeg kaste langt vekk og bytte den ut med litt over 2000 kalorier om dagen og 16 timer søvn. De 6 kiloene jeg hadde gått ned var i raskt tempo på vei tilbake. "Du er gravid, nyt det, du skal spise alt du vil" Jeg hatet det! Jeg elsket ALT med livet mitt slik det var! Jobb i ukene, trening på kvelden, vin i helgene og nedtelling til en kjempefeiring med alle menneskene jeg setter så høyt. 

Jeg begynte å grue meg til bryllupet. Kjolen jeg hadde kjøpt var trang og ment for meg i en trent og slank kropp. Men det var for sent og avlyse.

Jeg gruet meg til jobb, jeg klarte ikke å prestere på en arena der jeg vanligvis er på mitt beste, var jeg nå avrage. 

Jeg gruet meg til å komme hjem til kjæresten min, jeg følte meg så langt ifra han. 

Jeg gruet meg til å fortelle det til de jeg er glad i: de ble så glade på mine vegne, og jeg måtte lyve og si jeg syntes dette var fantastisk.

De få jeg fortalte det til, var overlykkelig på mine vegne. Og det ble en ukomfortabel stemning når jeg turte å fortelle at jeg ikke nødvendigvis var så glad. Jeg skjønte fort at det var en dårlig ide og være så ærlig, og fortsatte derfor å lyve og si de tingene samfunnet mener jeg skal si. "Jaa, dette er veldig hyggelig, herregud så heldige vi er, blablabla."

_

Så ble jeg dårlig. Jeg var skrubbsulten hele tiden, men jeg var samtidig matlei og påvirket av lukter. Jeg var kvalm når jeg var sulten og kvalm når jeg var mett. Den utrolig irriterende typen min ga selvsagt faen i det, da han ikke ble dårlig, og det var som om han med vilje laget ting som plaget vettet av meg. Men jeg prøvde å ikke si noe. Prøvde å ikke være til bry. Det var jo ikke hans feil at jeg var dårlig, og han gjorde faktisk så godt han kunne for å passe på meg. - håper jeg for hans skyld. ;)

Jeg følte meg ensom og fanget i min egen kropp. Jeg følte at ingen i verden forsto hvordan jeg hadde det og at det aldri kom til å gå over. Jeg følte meg som et dårlig menneske både fordi jeg ikke gledet meg over alt dette, men også fordi jeg nå gikk i motsatt retning enn det jeg hadde sett for meg hele livet; Adopsjon. Fosterhjem. Hjelpe ett barn som trenger en kjærlig familie å komme til. Jeg vet så alt for godt hvordan det føles å bli sendt rundt, og ikke ha en familie som venter på deg. Jeg skulle jo hjelpe noen slik at ett barn ikke trengte å ha det slik som meg. Jeg var en bløff, og klarte ikke se sammenhengen eller glede noen sted.

Å gifte seg skal være en av de største tingene i livet. 

Å få barn skal være større enn alt. 

Å få begge deler samtidig kan være overveldene..

Allikevel visste jeg jo at en eller annen gang kommer jeg til å glede meg. Jeg visste at dette er stort. Jeg forsto og forstår fortsatt at jeg kommer til å elske dette barnet høyere enn noen andre. Og jeg gleder meg til den dagen. Den kom ikke etter 12 uker. Jeg håper den kommer etter bryllupet når jeg har tid til å forstå alt dette. Men jeg gruer meg ikke lenger. Jeg er komfortabel og har akseptert endringene dette får på livet mitt og jeg gleder meg til dagen der jeg virkelig skal glede meg! Første trimester er over, og formen er bedre. 

Er det noe galt med meg? Ja, kanskje. Eller kanskje ikke. Men jeg tenker at det må da være flere enn meg som har det slik? Flere enn meg som ser gravide kvinner som elsker den nye tilværelsen sin, men som ikke kjenner seg igjen i den gleden? If you are out there, talk to me! Kanskje vi kan føle oss ensomme sammen? :)

Jeg er snart 16 uker på vei, og begynner å se gravid ut vs "vassen." Det hjelper litt. So here it goes. Picture of our litle miracle to be.



 

New season - every week.

Før var det to sesonger innen fashion: sommer og vinter. Idag er det ny sesong hver uke. Nyheter detter inn i butikkene og det er vanskelig å holde følge, vanskelig og alltid være oppdatert. Alt er så lett tilgjengelig og til en grei pris, både i butikk å på nett. I hverdagen vår er det lett å glemme alle de mørke sidene bak dette; hvor kommer arbeidskraften fra? Hva gjør det med planeten vår? Og hva gjør det med bruk og kast mentaliteten vår? - både materialistisk og humanitært. Denne listen er lang, og det er en omfattende diskusjon jeg ikke har tenkt å kaste meg over. Men i min egen hverdag prøver jeg å være bevisst. Jeg prøver å ta godt være på de jeg er glad i, inkluderer de jeg ikke kjenner og smiler til den hyggelige bussjåføren. Jeg bruker om igjen, jeg handler på Fretex og andre bruktbutikker og jeg gir vekk klær når jeg er ferdig med de. ( jeg bruker også penger på nye ting altså, im not that perfekt. ...but pretty close. 😛) For å slippe å handle nytt hver eneste uke kan dette være en grei huskeliste:

Vårsesong = Hvitt, beige og lyseblå toner. Pastel. 

Sommersesong = Denim i alle varianter og en eller annen farge som rødt eller orange er i vinden. Søte blomstrete sommerkjoler kan heller aldri gå feil. Sterke farger. 

Høstsesong = Millitær grønt og vinrødt. Jordfarger. 

Vintersesong = Sort, grått og mørke toner. Glitter og glam. 

Fargene og materialene som gjelder i klesbransjen kommer som regel i interiørbransjen rett etterpå. Der varer sesongene fortsatt litt lenger, heldigvis. 

* Tips: når sesongen er ferdig, pakker du ned de gjeldene klærne og tar de ikke opp igjen før neste år. Da slipper du å bli lei.

-------------------------------

Er du modig nok, gir du faen i hva som er i vinden denne uken - ser du noe du liker så kjøper du det og mixer å matcher med akkurat det du vil. Finn en farge du vet du passer, og en form som passer kroppen din. Da kan du bygge et klesskap (eller et hjem) du kan ha lenge uten å handle nytt hver uke.

Jeg er en sånn som bryr meg om hva andre tenker, det tror jeg vi alle gjør. Men jeg later som at jeg gir litt faen. Jeg har lyst til å være rå nok til å gi faen, og på dager der jeg tviler, sier jeg til meg selv; føkk that! Jeg ER rå nok! Ja, så får jeg kanskje ikke en to siders reportasje i et motemagasin noengang, men jeg føler meg fresh. Da kan jeg også utstråle at jeg har det bra, og gi energi til de rundt meg. Og det må da være meningen med fashion, eller? Å vise en identitet. - og da helst vår egen og ikke naboen sin.. Vi ser alle skummelt like ut idag: vi kjøper de samme klærne, fikser brynene våre og legger på løsvipper. I have done them all altså, og jeg ser alltid amazing ut etter en time i en salong, så jeg forstår hvorfor vi gjør det. (Hva da, dobbeltmoral? 😅) Men jeg håper så inderlig at vi alle tar ansvar for at vi ikke blir en eneste stor saueflokk. 



Anywho: Jeg liker sterke farger, ting som glitrer, ting som er for mye og ting som ikke passer sammen med noe annet. Og når jeg finner en slik ting blir jeg genuint glad på innsiden! Thats when i know it is mine! 

Sist jeg fant noe slik var i Stavanger:

I Stavanger var det en periode en butikk som het Bytteboden. Og den var akkurat det: et sted der man tar med seg ting man ikke trenger lenger, så kan man bytte det til noe annet andre har levert tidligere. Jeg leverte en pose med litt klær og noe interiør. Jeg fant noen sko, en lysestake og denne u t r o l i g FETE bomber jakken. Back in the days var nok dette en god gammeldags grilldress. Idag er den My awsomness! 

 

Er den stygg? Kanskje. Men den er i silke, den har fantastiske farger og den kan vrenges og brukes på begge sider! Begge sider!! Its amazing! Jeg aner ikke hvor den kommer fra, det finnes ingen vaskelapp eller størrelse lapp. Ingen tag og ingen info. 

Men den er seriøst FOR fet! 



 

 

 

Tukise er favoritten min. Eller nei. 

.. Den rosa er råest! 



Eller den turkise? 

 

 

For now, peace out. ✌️




 

I am ews

Hei. Jeg er Eva og jeg er ny her. ✌Noen kaller meg Eva. Noen bruker hele navnet mitt; Eva Torny men mange sier bare "ews".

 



- I've got tons of issues og ting jeg liker å diskutere. Noen ganger diskuterer jeg med samboeren min, men han hører som regel ikke etter. Derfor tenkte jeg å diskutere her, på denne bloggen. Så kan de som vil høre på. ;) 

Ting som opptar meg er de små tingene i hverdagen. Markjordbær foreksempel. Ting vi glemmer å se eller ting vi ikke tør å snakke om; Jeg er opptatt av mennesker og hvordan vi har det med oss selv. Opptatt av den påvirkningskraften vi har på hverandre, både viten og uviten. Jeg bryr meg om urettferdighet og om forskjellsbehandling. 

Jeg bryr meg mye om meg selv og de jeg er glad i, og tenker ofte at mine venner er bedre enn dine - selv om jeg vet at de ikke nødvendigvis er det. (But they are.) Jeg er opptatt av alle levende vesner så lenge de ikke har mer enn 4 bein, og jeg tenker mye på kreative ting. Interiør, malerier og pene ting. Jeg bruker litt penger på klær, og tenker som de fleste idag, at jeg burde hatt sixpack og ikke spise noe annet enn salat. (Jeg prøvde det en stund, men havnet på sjokoladen igjen..)

Jeg liker også verden og reiser når jeg kan. Jeg liker solskinn og god vin. Jeg liker samboeren min så godt at jeg skal gifte meg med han 03.06.17 og er derfor opptatt av bryllup og fine brudekjoler. 😍

Jeg er også opptatt av sykdom, kreft, død og sorg. De mørke sidene det er vanskelig å snakke om eller sette ord på. 

Jeg bryr meg om barn, barnevern, fosterhjem og adopsjon, og hvor frustrert jeg blir av dårlige systemer for de som trenger hjelpen mest. 

Og jeg bryr meg om deg; Selv om jeg kanskje ikke har møtt deg så har jeg kjærlighet til deg. Vi er alle mennesker med ulike historier, og hver eneste historie er like viktig. ❤

Untill later, high five! 😎

Les mer i arkivet » Mai 2017
hits