hits

Frstegangs mamma. Kjrlighet, hp og drmmer.

Jeg nsket meg ikke egne barn og tenkte jeg skulle adoptere. Jeg hatet hele svangerskapet mitt og trodde det aldri skulle g over! Jeg var livredd for og ikke like babyen min nr hun frst kom, og jeg gruet meg til  "gi opp" mitt eget liv for denne nye skapningen som skulle komme - jeg likte nemlig livet mitt akkurat slik det var. 

I skrivende stund er babyen min over fire mneder gammel. Jeg har elsket babyen min fra dag n og n fr jeg bare ikke nok av henne! Allikevel er det kanskje frst idag, etter ett helt svangerskap og 4 mneder, at jeg begynner innse hvor stort dette er. Jeg begynner innse at jeg ikke lenger bare er Eva; n er jeg ogs mamma. - Kanskje er jeg faktisk mest mamma og litt Eva..

Folk har forskt  forklare meg hvordan det fles tidligere. Forklare meg hvordan man elsker barna sine og hvordan livet endrer seg med det, hvordan det er det strste i verden. Jeg fikk en post-it lapp av min mor en gang, hvor det sto: "Elsker deg, slik bare en mor kan." Idag forstr jeg hvor inderlig store de ordene er. 

Jeg har aldri hrt etter nr mine venner ivrig har forklart meg om dette fantastiske livet med barn. (og hadde jeg hrt etter, ville jeg uansett ikke forsttt.) Det er en enorm flelse som jeg ikke veit om jeg forstr enda. En flelse som er vanskelig og forst men enda vanskeligere sette ord p. Kjresten min sa en gang: "Tenk hvor hyt du elsker hunden din. Forestill deg at du kommer til elske barnet ditt hundre ganger hyere enn det". Jeg svarte det som var forventet av meg, men i mitt stille sinn tenkte jeg: "Jah, SRLIG! Jeg kommer aldri til elske noen hyere enn hunden min!" Men han hadde visst rett. De hadde alle rett! - For jeg elsker henne hyere enn himmelen, og hunden min husker jeg nesten ikke lenger..

Fr det frste, s elsker jeg henne.

Jeg elsker henne slik at jeg bokstavelig talt fr vondt i hjertet nr jeg tenker p henne.

Og for det andre, s elsker jeg henne! 

Jeg elsker henne slik at jeg ikke fr nok, selv ikke om jeg holder henne i armene mine og kysser henne over alt!

Hun kunne ikke vrt mer perfekt! Lyden hennes, smilet hennes, grtingen hennes. Helt perfekt! Og de gangene vi har yekontakt betyr mer for meg enn noe annet jeg har opplevd. Nr jeg ser henne inn i de bl ynene som endrer litt farge etter hvilken vinkel jeg ser i, og hun stirrer tilbake.. Det er altoppslukende, vakkert, forventningsfullt, fantastisk, magisk, og det eneste jeg nsker meg i hele verden. Hvis det fortsetter slik som dette tror jeg hjertet mitt kommer til og eksplodere! - for det er faktisk slik det fles; at hjertet mitt er s stappfullt av kjrlighet at jeg ikke har plass til mer. 

Fr gledet jeg meg til neste ferietur, neste solskinnsdag, neste lrdag... Idag gleder jeg meg til fremtiden; femrsdagen hennes. Hennes frste skritt. Skolestart. Hennes frste ord. Jeg gleder meg til tradisjoner vi skal skape sammen, som sndags frokoster og julestrmper. Jeg gleder meg til se henne tegne sin frste tegning, jeg gleder meg til lre henne om verden, om tillit, om hva som er rett og galt . Jeg vil lre henne om verdier og om finne sin egen vei. Og jeg vil lre henne og ta egne valg  st opp for andre. Aller mest gleder jeg meg til og holde henne s ofte jeg kan, ta vare p hvert eneste smil og hver eneste lille tone i latteren hennes. Og s gleder jeg meg til hvert. eneste. lille. yeblikk i mellomtiden.

Jeg hper hun blir snill. At hun nsker at alle skal ha det bra. Jeg hper hun blir inkluderende  ser de rundt seg. Jeg hper hun blir smart og flink i det hun interesserer seg for. Og jeg hper hun blir modig og tr st opp for seg selv. Jeg hper ogs at hun blir nyskjerrig p verden og alle mulighetene hun har p denne kloden.

Jeg hper ogs at denne ufattelige kjrligheten snart balanserer seg! Normaliserer seg. Flater ut. Man blir jo fullstendig GAL av denne berg og dalbanen av flelser. Og jeg hper jeg p ett eller annet vis finner igjen meg selv snart, fr jeg gr meg helt bort i denne fornyelsesparken. Jeg fler jeg er langt ifra den Eva jeg kjenner aller best; som kunne drikke vin til solen sto opp, som bare ville vre p jobb dagen lang, og som brukte hele lnnen sin p seg selv. Jeg er s mye nrmere den Eva jeg var s redd for bli: som bruker 24 timer i dgnet p babyen min, som bruker alle pengene mine p babyen min, som bare snakker om bleier og gulp.. Overgangen fra sprudlende partygirl med masse energi, til hjemmevrende mamma uten svn, har vrt br, men ogs fin.

N skal jeg vre bde mamma og Eva. Bde mamma og kone, Eva og Kone. Mamma og venninne, Eva og venninne. Eva og kollega. Mamma og arbeidstaker. Jeg hper jeg snart finner ut hvordan alle disse fungerer p kryss og tvers.

For en utrolig flelse. Tenk vre s heldig! Tenk at jeg ikke bryr meg om at jeg ikke har sovet en hel natt p ett r. Jeg bryr meg ikke om at jeg har strekkmerker p magen. Jeg bryr meg ikke om at jeg noen ganger har bsj som motiv p klrne mine og gulp som parfyme. Babyen min skal f alt hun trenger her i verden! Jeg skal overse henne med klemmer, gode rd, (eventuelt drlige rd, det blir vel opp til henne dmme etterhvert..) hun skal f et trygt hjem med en familie som viser at de er glad i hverandre, og ett hjem der man alltid fler seg velkommen, ett hjem der man kan ha det moro, med rettningslinjer og som kan vre holdepunktet for alt det store man skal oppleve igjennom rene.

*

Selv er jeg barnevernsbarn, med en egen historie om mitt liv og min oppvekst. "Barnevernsbarn" er ett negativt ladet ord og de fleste forbinder det med barn som av ulike grunner faller utenfor eller som har det helt forferdelig bak husets fire vegger. Dette er ikke alltid tilfelle; hjemme hos oss var det masse kjrlighet. Vi fikk gode klemmer, mor og far sa ofte at de var glad i oss, og vi hadde samtaler om at man er god nok, akkurat slik man er. Alle var alltid velkomne hjemme hos oss, om det s var venner av venner eller utsttte av samfunnet. Det er verdier jeg har tatt godt vare p og som jeg har tatt med meg inn i min egne voksne verden.

Oppveksten min preget meg ikke voldsomt. (Selvsagt har det formet meg, men det har ikke ndvendigvis vrt negativt.) Min oppvekst har vrt like vanlig for meg, som din har vrt for deg. Nr jeg ble tenring drmte jeg nok om denne A4 familien, men jeg visste uansett ikke hva jeg gikk glipp av. 

Det er frst idag det gjr meg sint. Ja, jeg er sint p min mor for at hun valgte alkoholen. Jeg er sint p min far, som heller valgte vre med "gutta" sine enn vre med meg i hverdagen. Det gjorde at jeg mtte klare meg p egenhnd og ikke fikk lre ting sammen med de. Det gjorde at jeg ikke fikk trygge omgivelser. Et trygt sted jeg kunne bli sterk. Det gjorde at jeg ofte savnet hverdagslige ting som jeg visste vennene mine hadde. Og det gjorde at jeg flte meg annerledes og jeg flte jeg mistet tilhrighet.

Men jeg er ogs voksen n, og vet at mor og far gjorde det beste ut av situasjonen med det de hadde. De hadde egne liv, og egne problemer de trengte hjelp med. Allikevel gikk det utover meg, og idag som jeg selv er mamma, kan jeg ikke klare forst hvordan noen kan velge alkoholen fremfor denne kjrligheten som jeg selv fler for min kjre datter.

S mange liv i en familie. S mange skjebner. Til syvende og sist har vi alle den samme muligheten til ta egne valg. Valg som kan, og vil endre ting for oss selv, og de vi er glad i. Da gjelder det ta gode valg. Vi kommer til snuble og gjre feil underveis. Og jeg regner med at det vre mamma og pappa er akkurat det; snubling og feiling igjennom hverdagen. Men som helsessteren vr s fint sa til meg: "Husk fortelle barnet ditt at hun er heldig som fikk akkurat dere som foreldre." ..Og nr jeg blir gammel  ser tilbake, nsker jeg vre trygg p at jeg har gjort det absolutt ytterste for at barnet mitt, familien min, de jeg er glad i, og meg selv, har det bra. At jeg hele tiden har gjort mitt ytterste for ta gode valg.

Familie.

Ordet har ftt en helt ny betydning for meg. Fredrik, jeg og babyen vr. Familien min. N er vi basen for alt i vr verden. Vi er alt som er viktig og vi har ett helt liv foran oss.  

For en flott flelse og glede seg over livet! 

Over og ut.

-Hilsen mamma.

Tredje trimester, p godt og vondt. JEG ER S VARM!!!

Den mentale lringskurven av dette svangerskapet har vrt tung, bratt og ofte ensom. Man snakker om og leser om graviditet og alt som flger med, men fler allikevel at ingen forstr hvordan akkurat du har det. Jeg startet tredje trimester DRITT lei de to frste trimestrene, (les: de frste 196 dagene!!) sliten, trtt og grtkvalt. Jeg hadde lagt p meg 18 kilo som jeg ikke var vant med p kroppen og humret var lavt. Flelsen av ikke strekke til p alle arenaer spiste meg opp, jeg var trtt og begynte f lavere selvtillit. Som enhver normal kvinne der ute, lot jeg alt dette selvsagt g ut over kjresten min, Fredrik, og jeg vekket han midt p natten for kjefte han huden full.

Jeg kjeftet frst og fremst fordi han ikke avlastet meg nok hjemme; han gjorde ikke nok praktiske ting som rydde og vaske etter oss. (..meg..) Jeg kjeftet fordi han ikke sto klar med massasjebenk, avslappende panflyte musikk og olje som luktet av shea butter og lavendel eller noe annet fancy jeg egentlig ikke vet hva er... Jeg kjeftet fordi han ikke ga meg flere klemmer ilpet av en dag eller fordi de klemmene jeg fikk var utfrt feil.  ..De som kjenner kjresten min, vet at han er en flott mann med masse kjrlighet og han er flink til hjelpe til - men det var allikevel ikke nok for meg. S jeg fortsatte kjefte i de sene nattetimene. Kjeftet p han for at han ikke forsto hvordan jeg flte meg, kjeftet fordi han ikke forsto hvordan jeg engster meg, jeg kjeftet fordi han ikke har like mye kontakt med babyen i magen som jeg har, (how the hell is he suposed to fix that liksom?) og jeg kjeftet for at han ikke hadde det vondt slik som jeg.

Alle disse tingene jeg irriterte meg over, var ting jeg aldri hadde nevnt for han - men som jeg ville at han skulle vise forstelse for. Jeg nsket at han skulle vite hvordan jeg hadde det - uten at jeg en eneste gang hadde prvd fortelle han det. Fortvilelsen min ble enda strre nr jeg endelig denne ene natten forskte forklare han alle disse tingene og han enda ikke forsto meg! Teskjeen min kunne ikke vre tydeligere liksom..

I ettertid har vi snakket om hvordan kvinner og menn er ulike og om hvordan vi kanskje ikke blir enige i en situasjon som dette. Han bidrar mer i hjemmet n enn han gjorde fr jeg ble gravid, og er derfor fornyd med innsatsen sin. Kanskje burde jeg ogs satt mer pris p det? Jeg p min side mener innsatsen til en gravid kvinne er hundreogfrtitusen ganger hyere enn den ekstra innsatsen han legger inn og forventer fortsatt at han skal hyne innsatsen sin noen hakk.  

Nr sinna-modusen min og frustrasjonen etterhvert senket seg, inns jeg hvor urimelig jeg hadde vrt og jeg reflekterte litt rundt hvordan det m ha fltes for han: Hvor frustrerende det m vre og f forklart noe p et "sprk" man ikke forstr, for s f en forventning p seg for innfri disse "kravene.." Og jeg forstr at kravene er hye. Jeg vet at kravene er hye - han har ikke vrt gravid og fr ikke kjenne p kropp og sjel hva det krever. Jeg tror ofte vi kvinner krever for mye, bde av partneren vr og av oss selv.

Uansett; etter meltdown`n min sier Fredrik at det var p tide snakke med noen, og ett par dager senere ble han med meg til legen. Jeg grt id jeg mtte fortelle legen at jeg ikke taklet bde arbeid og hverdag. Nederlaget var ett faktum og jeg slet med holde trene under kontroll. Jeg ble 50% sykmeldt og jobbet kun korte dager etter det. Og overraskende nok, etter bare noen uker fikk jeg igjen flelsen av mestre bde arbeidslivet og min egen tilvrelse som gravid. Jeg godtok at jeg ikke klarte begge deler og godtok at jeg ikke er en av de damene som holdt ut i full jobb hele veien ut. Etterhvert fikk jeg energi til  glede meg over spark og rre i magen, jeg smiler  ler over den store magen og over det lille livet vi skaper. Det er ganske vakkert.

  

Med ca to mneder igjen til termin er alts livet fint, og endelig setter jeg pris p graviditeten og gleder meg til det livet som snart kommer. Med en mned igjen til termin ble jeg overrasket med babyshower. To ganger! - Frst hjemme i Hamar med alle barndomsvennene mine. Deretter i Stavanger sammen med gode venner og familie her. Jeg var meget skeptisk til hele ideen rundt babyshower og fryktet at jeg mtte spise smeltet sjokolade fra en bleie. Det ble istedet en samling med de jeg er mest glad i her i verden, med god mat, kaker, samtaler, gode klemmer, fine gaver til babyen og forklaringer p alt fra forskjellen p pyjamas og body til how to use amme innlegg. Tusen takk alle sammen!

You`re one of those people who make my life better just by being in it.

      

      

          

Ja, tredje trimester ekke s ille. Det ble en tid med fine yeblikk, energi til reise til fotograf, energi til reise i 30 rs lag, korte spaserturer i den flotte hstnaturen vr og jeg har til og med barbert leggene mine flere ganger! 

    

Men ikke tro jeg er ferdig bitche, for det er jeg absolutt ikke! Det er kanskje flere enn meg som kjenner igjen disse hyggelig punktene, som for meg oppsummerer tredje trimester godt:

RLS. "Restless leg syndrome." - Som jeg rlig talt trodde var ett syndrom for hypokondere, alts noe man fant p. Men dette har vrt p kanten til knekke meg flere ganger. Rastlse bein er alts faktisk en greie og er et syndrom som gir symptomer i form av episoder med plagsom og uimotstelig behov til bevege beina. Som tics. Takk. Takk for det! For en jvla tpelig lidelse! Jordmor anbefalte magnesium og det har nok gjort beina bedre, men ikke bra.

Hjertebank. Jeg ligger stille i sengen eller sitter rolig i godstolen nr hjertet ut av det bl pumper s hardt det bare klarer og s fort det gr! Det er ubehagelig og frustrerende da det virkelig fles ut som om jeg har lpt maraton uten ha gjort en dritt.. 

Vann i kroppen.  Jeg var for sein med fjerne forlovelsesringen min.. Og jeg prvde alt fra olje til trd, fr gullsmeden til slutt mtte skjre den av. 

        

Stive ledd. Tredje trimester har ogs bydd p vonde ledd, noe som visstnok er en reaksjon p vann i kroppen. Nr jeg vkner om morningen sover begge hendene mine og alle fingerleddene er dnn stive. 

Lse ledd. Ja, jeg kdder ikke; Jeg kjenner at leddene mine, bekken, knr ankler - de er lse! Lealse! Man kjenner at bekkenet har endret seg og man klarer ikke lenger ta lange steg. Her kommer ogs den flotte vaggingen inn og jeg er n en blanding av menneske, hval og gs. Fint..

Bye seg ned har gtt fra utfordrende til umulig og ting man mister p gulvet blir bare liggende der. 

Trykk. Jeg gr stadig med ett trykk i brystet. Det fles ut som om jeg ligger i en bratt nedoverbakke med hodet nederst. Alt blodet i kroppen min og alle innvollene mine trykker mot brystkassen min og det fles hardt puste. Denne flelsen blir gjerne tydeligere rett fr kynnere..

Kynnere. Serist, KYNNERE! KYNNERE!!! Livmoren VER seg p fdselen og trekker seg i sammen og blir steinhard. Den briefer rett og slett med hvor jvlig sterk den er.. For en jvla egotrip livmora mi har og for ett irriterende behov for vise hvor sterk hun er. (Jeg hper jeg kanskje blir glad for det under fdselen, da jeg regner med at hun har tenkt vise seg fra sin beste side den dagen ogs. Typisk hvis hun bare: "Nei, jeg har tatt juleferie n: you are on your own..")

Energiniv.. Jeg elsket den aktive delen av meg. Den energiske sprudlende delen. Den delen av meg som er effektiv p jobb, god p multitasking og med nok energi til reise ut danse etter en lang uke p jobb. N klarer jeg ikke reise meg uten bli sliten!? SLUTT TULL og gi meg kroppen min tilbake!

Halebeinet mitt hater meg av en eller annen grunn, og gjr alt fra sitte stille til reise seg smertefullt. Takk for det.

Snu seg. Ting som pleide vre lett, som snu seg fra en side til en annen i sengen, er ikke lenger enkelt og jeg fikk av hjelpemiddelsentralen lne ett  skli-laken. Det er rett og slett ett teppe for tunge mennesker og gjorde nettene mine utrolig mye bedre. Preggo tips!

Belegg p tennene. Jeg kunne pusset de 300 ganger om dagen uten at det endrer noenting.. Kjeften min oppfrer seg som om jeg har vrt p en de y uten tannbrste i fire mneder.

Svimmel. Kviser.Trtthet. Konsentrasjonsvansker. Hetetokter. Fdsel...

FDSEL. Scene: Jeg brvkner klokken 06:43 av en krampe i leggen jeg ikke klarte lure bort. Jeg mtte opp av sengen og det fort som faen! Har du hatt krampe i leggen fr, vet du at du m rette ut foten - opp og st og f strekt ut. Denne krampen hadde rukket ta skikkelig tak og gikk fra hel til lr og strammet til. Jeg sto p foten med hele tyngden min mens jeg bannet og skrek, men krampen satt. Etter det som fltes som en liten evighet, men sikkert ikke var mer enn 20 sekunder, slapp den taket.. Jeg haltet ut p stuen. Sint, irritert, og med vondt i leggen. S slr det meg: Jeg takler ikke en krampe i leggen; how the fuck am i supposed to survive en fdsel?? 

Jeg har for alvor begynt tenke p fdselen som er rett rundt hjrnet. Jeg leser om alt fra revning og klipping av underlivet til fdselsdepresjoner. Jeg hrer historier p godt og vondt og prver s godt jeg kan forberede meg til en smerte jeg ikke vet noen ting om. Jeg ser syke programmer om hvordan noen velger krydre morkaken sin med salt og pepper fr de legger den i fryseren som ett hyggelig minne eller noe.. (?)  - Og jeg  tenker tanker om at barnet mitt kanskje ikke er friskt - og jeg er redd jeg ikke takler det hvis det er tilfellet. Jeg er redd for hva slags sideeffekter hele scenarioet vil f for kroppen min i ettertid som delagte lukkemuskler og urinlekkasjer. - OG jeg tenker tanker om at jeg kanskje ikke er utholdende nok til gjennomfre selve fdselen - lets face it: jeg klarer nesten ikke g opp en jvla trapp per dags dato.

Jeg gruer meg s sykt og hper dagen aldri kommer.. Samtidig er jeg FERDIG med vre gravid og hper dagen kommer fort som faen. Alle forteller meg om denne flotte premien og om hvordan livet uten barn er meningslst. Jeg p min side hadde ett fantastisk liv fr barn: problemfritt, fylt av eventyr, spontane reiser og vin. Men jeg hper selvsagt at alle historiene er virkelig og at jeg ogs blir en av disse kvinnene som grter nr de ser barn p tven, som lengter tilbake igjen til graviditeten og som p ett eller annet mystisk vis glemmer helt ut hvor hard reisen og fdselen var. Jeg hper at jeg ogs blir en av disse kvinnene som lyver til andre frstegangsgravide og kun forteller de gode tingene. For jeg har skjnt det n: Kvinner som har blitt mdre, lyver til andre gravide! Holder info tilbake og pynter p sannheten. Shame on you!

*

S.. Oppsummmering: 9 mneder svangerskap er tungt arbeid! Det er avver og vondter og en mental berg og dalbane i 280 dager. Tohundre og tti dager folkens! Man fler seg slapp, treig og febersyk det meste av tiden, og p slutten er man s stor og tung at man bare eksisterer mens man venter. Ren skjr moro i 280 dager. (Anbefales.) Kanskje det ikke er s mye jeg forlanger allikevel? Kanskje det ikke er s hye krav jeg stiller? Kanskje burde partneren til en gravid kvinne g milevis utenfor komforsonen sin for lette litt p livet til en hormonell kvinne? S jeg er ikke lei meg for at jeg kjeftet, jeg er ikke lei meg for at jeg krever for mye. 

Til alle partnere der ute: Vet du at nr kvinnen din har vrt gravid en uke, alts 7 dager, s snakker vi 10.080 minutter. Alts kanskje ti tusen minutter med vondt i ryggen. Kanskje ti tusen minutter med en ekstrem trang for grte helt uten grunn. Kanskje ti. tusen. minutter med begge deler? Hva har du gjort de siste 10.000 minuttene? 

Som jeg nevnte tidligere: jeg tror kanskje vi kvinner fort kan kreve for mye. Men jeg tror ogs at menn fort lener seg p faktum at det er lett bare ikke g den ekstra milen. Kanskje vi kan mtes p halvveien?

Kjresten min er skjnn ogs: Han lager mat til meg. Kommer hjem med frukt og sier at han synes jeg er fin. Han hjelper meg ut av sengen og hjelper meg ta p sokker. Han er ogs en dust og spr meg dumme ting som: "Eva, tror du andre gravide syter like mye som deg?" Eller som han spurte her om dagen: "Eva, fler du at du har gldet mye denne perioden eller?"  - Men han spr alltid med ett glimt i yet og smil om munnen og vi lo hyt begge to. 

Og det er ett godt sprsml! Er det noen gravide som glder? Hvis jeg har gldet p ett eller annet tidspunkt disse 9 mnedene er det fordi jeg har vrt overopphetet - ikke fordi jeg plutselig fikk en magisk vakker gld over meg..

Anywho! 20 kilo opp.1 dag igjen p jobb fr jeg m ut i permisjon. 23 dager igjen til termin. Det har vrt en lang reise og jeg er klar for resten av eventyret.

Takk til alle som sender meg meldinger med tips, rd eller bare gode ord. Keep it up, jeg trenger alt jeg kan f fr fdsel. Wish me luck!

Andre trimester - du begynte s bra..

Aller aller frst: tusen takk for alle fine meldinger jeg fikk etter sist blogg. Jeg ble overrasket over hvor mye sttte jeg fant i meldinger fra bde kjente og ukjente. ❤ 

______________

 

I midten av andre trimester var vi p en tre ukers ferie i Spania, klar for fest, moro og bryllupet til Fredrik og meg. 70 gjester skulle feire - og feriere sammen med oss, og jeg var i god form for frste gang p det som fltes ut som en evighet. Jeg hadde allerede gtt opp seks kilo, men den eneste bekymringen min var om brudekjolen fortsatt passet. Jeg hadde nok litt lavere energiniv enn til vanlig, men jeg hadde det bra, noe som fltes ufattelig godt da frste trimester for meg var tre lange mneder. Les mitt tidligere innlegg: "Kjre frste trimester - jeg HATER deg." 

http://hverdagseventyr.blogg.no/1495186727_kjre_frste_trimester__jeg_hater_deg.html 

Jeg har lrt at disse tre gode mnedene i andre trimester flyr avgrde s bruk de klokt. Jeg var ikke s drlig lenger, ikke s trtt, ikke humrsyk eller med andre vondter som jeg opplevde de frste mnedene. Jeg begynte gradvis fle meg gravid, og magen ble ogs mer og mer "gravid" vs den frste tiden der den bare er plsete. (Hvis det i det hele tatt er ett ord?)

I uke 15 begynte jeg kjenne bobler i magen, men klarte ikke helt avgjre om det var luft eller bevegelse fra ett lite foster. I uke 17 kjente jeg skikkelig liv for frste gang og det var ingen ting annet enn magisk! Jeg l musestille i en time etterp i tilfelle jeg skulle kjenne det igjen. Innstillingen min til hele graviditeten endret seg. Jeg tok meg selv i holde meg p magen, passe p den og kose med den. Jeg kunne stirre p magen i minutt etter minutt og bare vente p se bevegelse. Bevegelsen kom og det kilte av lykke i hele meg. Jeg ropte til Fredrik hver gang, og nsket s inderlig at han skulle se og fle det p samme mte som meg. nsket dele det med han og inkludere han. ..Det funker ikke slik dessverre og innen Fredrik hadde rukket f en hnd p magen har kidden snudd seg, sovnet eller kanskje bare nektet sparke i trass. 

I ukene som fulgte ble det mer liv. "Sparkene" var bde hyt og lavt og uten noe system. Navlen min endret seg og den bermte streken p magen viste seg. Det var rart og ukjent, men jeg nt det. Jeg ble strre og nt det ogs. Ja, hvis jeg kan si det selv, s jeg ganske s bra ut denne tiden. 😊 Klrne mine passet ikke helt, men det gjorde igrunn ingen ting. Man s at jeg var gravid og jeg bde s bra ut og flte meg bra!

 

 

Uke 17                                               Uke 18

 
Uke 19                                                Uke 19                                           

Vel hjemme fra Spania fikk vi endelig vite at det er en liten jente vi venter. Jeg er kanskje gal, men jeg er helt sikker p at hun ligner p pappaen sin! Fredrik hadde akkurat den samme nesen som liten gutt. 3D bilder er absolutt anbefale. Det var en god opplevelse, s uvirkelig se dette fosteret som ett eget individ og det ga meg enda strre rom for dagdrmme om henne. Hun har ogs blitt sterkere n og sparkene er tydelige, mlrettet og med mening. Sakte men sikkert begynner jeg kjenne igjen mnsteret hennes, vet nr hun er vken, nr hun hikker og nr hun sover. P ett eller annet vis kommuniserer vi litt, og det er skikkelig fint.

Mini Fredrik VS mini us.


Men s, like brtt som den kom, dro den sin vei - bde andre trimester og formen min; Jeg ble enda strre og tyngre med det.. Jeg merket vekten. Merket hvordan vekten ikke er fordelt utover, men kun er p forsiden av kroppen min.. Jeg fikk vondt i fttene og i leggene.. Noen ganger hovnet fttene opp og det presset veldig. (Jeg vet det hres ut som en liten bagatell, men har du ikke hatt hovne ftter fr har du ikke lov uttale deg.) 

Nr jeg legger meg p ryggen fr jeg ikke puste da det kjennes ut som at barnet ligger sparker alle tarmene mine oppover for lage plass til seg selv, og de dyttes opp i halsen og tetter igjen alt.

Hodepinen meldte seg hver eneste dag og ble verre utover dagen. Jeg er smkvalm og har ikke matlyst. 

Jeg elsker jobben min av mange grunner, elsker mten den fr meg til fle meg bra, til nytte og flink. Jeg liker se resultater og liker vre aktiv. N er jobben ett sted der jeg ikke kommer i ml. Ett sted der jeg ikke rekker alt. Ett sted der jeg fler at jeg ikke strekker til slik jeg vet at jeg kan. Det er ingen ekstra krefter hente og det har fltes forvirrende og irriterende. Er man syk, type forkjlet eller med en betennelse i beina, s fr man allikevel gjort det man skal. Man kjenner som regel kroppen sin spass godt at man kan pushe seg igjennom. Som gravid, ihvertfall for meg, er det ikke fysisk mulig. Jeg kommer meg ikke igjennom den kneika, selv om jeg har godt kosthold, er fysisk aktiv og tar tranen min hver dag. Jeg har spurt alle venninner, mdre, ja til og med legen min om det ikke finnes en eller annen mirakel pille man kan ta som gjr at man funker nr man er gravid. Alle sier det samme: Slapp av. Nyt denne tiden. Sov lenge. Legg beina hyt. Se en god film. Do nothing, all day, everyday..

Alts.. Noen m finne opp en mirakel pille som gjr at man kan g rundt som vanlig folk og ikke som en neddopa zombie disse 9 mnedene! 

Jeg har som nevnt en aktiv jobb og er nye p lfte rett, st rett og bevege meg rett. Allikevel meldte ryggplagene seg; Etter tre timer p jobb, er jeg helt kjrt. Det ble vondt bye seg, vende seg, st og g. Nr jeg satte meg eller la meg verket det. S FRUSTRERENDE at jeg m ha ett nytt ord for beskrive hvor shitty det fles.

Ta p meg sokker, knyte skoene, barbere leggene, hente noe i den nederste skuffen.. Trke seg selv i rvva nr man har vrt p toalettet.... No can do!

G opp en trapp, en liten bakke eller g fort: Naah. Det tar tid og jeg blir s andpusten at det fles ut som om jeg ikke har vrt i fysisk aktivitet siden jeg var tte r gammel.

Bevege seg fort, type reise seg; Absolutt ikke anbefale.. Jeg blir svimmel i en slik grad at  det fles ut som  om man ikke har spist p tohundre dager, for s bli sparket utenfor fem meteren i en svmmehall og at du besvimer rett fr du nr vannflaten. 

Legge meg: Av en eller annen grunn kiler det i fttene mine p kvelden. Jeg aner ikke hva det er og har tilogmed vurdert om det er noe jeg innbiller meg. Det er som oftest venstre fot og jeg prver s godt jeg kan riste p foten, bevege den, bye den. Uten nytte. Jeg m opp og g, for s legge meg igjen, kun da gr det over.

Og de siste dagene har temperaturen endret seg ogs. JEG ER S JVLA VARM! Serist.

S..

J..V.L.A.

V.A.R.M!!! GAD!

Sove, ligge i en eller annen komfortabel stilling, nw caan duuu... Noen kvelder nr jeg legger meg er jeg s sliten at jeg bare grter i fortvilelse til jeg sovner. Ingen stilling fungerer.. - Magen er i veien.. Magemusklene har flytta seg, s det snu seg er en kamp og man m tenke smart for komme seg fra den ene siden til den andre. Lrene er for klamme og ligger alt for nrme hverandre p kroppen. Nakken er for tjukk, hret SKAL ligge MIDT i ansiktet mitt (!!) og armene passer ikke inn noe sted! - Hvem lagde oss med armer som ikke kan taes av?? De burde blitt lagt p hylla om natta! Ogs fles det ut som jeg har tre meter med tykktarm i halsen nr jeg ligger p ryggen, s jeg prver  unng det - og nr jeg da endelig sovner vkner jeg av leggkrampene.. Alts. Really?! Give preggo a breake!!   

Og jeg er trr i munn. S trr i munn som du er nr du vkner sndag formiddag etter en tredagers fylletur.. Bare at denne fylleturen toppet du p lrdag med shotting, rdvin, champagne, gin tonic, hjemmebrent og 48 sigaretter! S nr du vkner i en grft ett eller annet sted og ikke har vann i nrheten, nr du er s trr i kjeften at det skummer litt i munnviken, da er du kanskje ikke fyllesyk, med gravid.

Bare for toppe det hele, kan jeg nevne diverse koselige endringer som flger med som ls mage, kviser p sinnsyke steder som p leggene, neseblod, bldninger i tannkjttet, halsbrann og kt hrvekst. Jeg kdder ikke - fortsetter det slik som dette kommer jeg til ha mer hr p kassa enn Fredrik nr dette er over.. S er det lekkasje fra puppene da. Veske. ikke melk, men noe flytende greier. WHATT!?! Bare, WHAT?!! Nr det plutselig har spruta ting ut av brystene dine og du kanskje var uheldig g uten vattert bh den dagen: HEI flekk MIDT p puppen, p den hvite tskjorta.. -_- Det ekke innafor.. Ikke innafor overhode. Just saying.

 




S n er det bare innspurten igjen. Det er hardt arbeid, og jeg kunne nske noen fortalte meg p forhnd at det faktisk krever en hel del av en kropp og lage ett nytt menneske. S til alle gravide out there: det er hardt arbeid! Du kommer til bli sliten. trtt og dritt lei. Men det er fint ogs. - Og premien i enden er visst verdt det hele sier de.

Eller er du kanskje en de der alt er fantastisk, du har masse energi og faktisk elsker hvert eneste yeblikk? I tilfelle unner jeg deg det. Eller egentlig ikke. Men jo, litt. Men ikke s mye. 

Until next time: Peace out and wish me luck. 

 

  


Til sist: Jeg vet at jeg ser ut som jeg elsker livet p alle disse bildene jeg velger legge ut. Bildene er tatt p gode dager. Dager der jeg har kommet meg i dusjen. Brstet hret og noenganger til med sminket meg. Men vi m huske at jeg har tatt selfier siden fr det var ett ord for selfie og er rutinert p f en god selfie. ✌  Slenger derfor med noen bilder av hvordan jeg egentlig har flt meg i sommer..

 

  
 


Med det, sier jeg riktig god helg alle sammen. :) 

Kjre frste trimester - jeg HATER deg!

Mine aller aller nrmeste har ftt beskjed, men dette blir frste gang for mange: Jeg er gravid. Jeg er gravid, og har vanskelig med forholde meg til det.

Background info: Jeg er "barnevernsbarn". (Ett forferdelig begrep, men allikevel veldig forklarende.) Jeg har bodd bde hos min mor og hos min far da de var skilt, hvorav ingen av stedene ndvendigvis var et passende sted for en liten jente. Det er mye kjrlighet i foreldrene mine og vi hadde det bra til tross for omsorgsvikt. Jeg har bodd hos min bror, i fosterhjem og til slutt p et ungdomshjem. Der kunne jeg endelig slappe av og vite at jeg skulle bli boende en stund. Jeg fikk nok ro i sjelen til tenke p andre ting en hvordan morgendagen blir, og allerede her tenkte jeg tanker om at jeg ikke nsket meg barn.

Nr jeg ble eldre endret det seg, jeg nsket meg barn - en eller annen gang, men ikke mine egne. Jeg ville adoptere eller selv bli fosterhjem. Tanken p vre en samlet familie, som jeg selv nsket s srt i barndommen ville vre fint. Jeg skulle gjre alt anderledes; lage faste tradisjoner  spise frokost sammen p sndager. En eller annen gang i fremtiden.

I samme tid begynte vennene mine og etablere seg. De flyttet sammen, fikk bde ett og to barn, hadde en 8-16 jobb, laget middag, leste eventyr for barna og la dem i seng. S gjorde de det samme all over again dagen etter, og dagen etter det. Dette var virkelig livet og de snakket om hvor fantastisk det var, og at jeg snart mtte stoppe jetset livet mitt og gjre det samme. Settle down.

Jeg p min side var ikke i nrheten av dette A4 livet: Jeg jobbet litt, backpacket med en venninne i Australia, jobbet litt mer, studerte, reiste p charter turer, ble med norsk folkehjelp til Litauen og bygget opp slitne hjem, mtte mennesker, festet, drakk vin, spiste spennende mat, flyttet til en ny by, studerte og festet litt mer. S flyttet jeg til utlandet. Jeg mtte nye mennesker, nye kulturer og nye sider av meg selv p veien. Dette var livet! 

I begynnelsen av 20 rene fikk jeg bekreftet av gynekolog at jeg har PCOS. rlig talt vet jeg ikke helt hva det betyr, men wikipedia sier flgende: "Polycystisk ovariesyndrom eller PCOS er en tilstand der det foregr cystedannelser i eggstokker og av den grunn gir hormonforstyrrelser." For min del innebrer det at jeg har menstruasjon 2-4 ganger i ret og fr sterke smerter de f gangene det er min tur. Legen hadde ogs en samtale med meg angende statistikken for f egne barn. Jeg brydde meg igrunn ikke s mye, da jeg uansett aldri hadde kjent nsket om egne barn. Allikevel likte jeg ikke at han "tok" ifra meg muligheten. 

S mtte jeg en fyr jeg fungerte med. Fredrik. Han var ikke som de andre, som jeg ikke stolte p, kranglet med, eller stengte ute av livet mitt. Jeg ble glad i han, og vi ble oss. Vi flyttet sammen og forlovet oss. Det var et steg jeg trodde jeg aldri skulle ta. Ett og ett halv r med planlegging og det fantastiske bryllupet var nesten helt klart. 3 juni 2017, Location Spania. 80 gjester. (I skrivende stund er det 15 dager igjen.) Dette skulle bli den strste feiringen i hele mitt liv og skulle virkelig gjenspeile hvor stort dette steget var for meg. Funfact: im not the marrying type, og Solveig, en av mine nrmeste venninner, spdde en gang at jeg kom til gifte meg, men ikke en gang. Jeg kom til gifte meg 4-5 ganger. Jeg kranglet ikke p det, fordi jeg var enig. - Men ekte kjrlighet som gr begge veier, er annerledes og det endrer ting.



Ett par mneder fr bryllupet: Jeg tok en graviditetstest. Positiv.

Min frste tanke: "Denne testen har gtt ut p dato." S jeg tok en til. - Den var ogs dlagt..

Ett par dager etter: Legen: "Gratulerer du er gravid!" Min tanke: "Han er bare en lege han vet ikke hva han snakker om."

Enda en uke etter: Gynekolog: "Ja, du er gravid, gratulerer." Min lille verden har sttt stille fra den dagen til idag.

P grunn av PCOS ble jeg sendt jevnlig til kontroll. Jeg gruet meg til ultralyd hver gang. nsket kanskje se noe annet enn det jeg fikk. Kanskje vi fr en trist beskjed denne gangen? Jeg turte ikke si noe til noen, men innerst inne hpet jeg p denne triste beskjeden. Samtidig gjorde jeg alt etter boken: Jeg tok vitaminer og tilskudd. Drakk masse vann, kuttet ryk og alkohol. Spiste ikke rtt kjtt og passet p spise variert. Jeg leste bker om graviditet og snakket om denne store nyheten slik jeg har sett folk p tven snakke om det. - overlykkelig og spent.. 

Jeg kunne ikke bli gravid hadde jeg ftt beskjed s mange r fr. Ikke nsket jeg meg barn, jeg vet ikke engang om jeg liker barn spesielt godt. Og timingen kunne ikke vrt verre! Jeg hadde nettopp startet i drmmejobben min, det var bare nedtelling og juicediett igjen til bryllupet. Jeg hadde alt og livet var perfekt. Skulle jeg nsket meg noe mer i livet, ville jeg nsket meg en katt. 

S startet virkelig den tunge tiden: Jeg sov. Jeg sovnet plutselig og midt i samtaler. Sovnet p sofaen nr vi var p besk. Sovnet i passasjersetet p bilen selv bare p korte turer. Slet med holde meg vken nr jeg kjrte til jobb. Sov to-tre timer nr jeg kom hjem fra jobb. Vanligvis elsker jeg jobbe og trives godt p jobb. N var jeg trtt og uten energi. Stegene mine var tunge og jeg fikk ikke utrettet noe. Jeg begynte fort og fle meg udugelig og ikke bra nok. Sammen med det kom hplsheten hjemme. Jo lavere energinivet mitt ble, jo mer hatet jeg situasjonen min. Jeg grt mye for meg selv og flte meg som ett drlig menneske som ikke elsket denne forandringen slik samfunnet sier at jeg skal. Samtidig mtte jeg innse at det harde arbeidet jeg hadde gjort for bli fit til bryllupet var forgjeves. (Hver gang jeg forteller det til noen svarer de: "Herregud det er bare litt vekt, det kan du g ned igjen etter fdsel." JA. takk. Jeg skjnner det! Men jeg har jobbet hardt for g de ned n. Til bryllupet mitt. Den strste dagen i livet mitt. Som jeg har brukt hundrevis av timer p planlegge. Kanskje en liten ting for deg, men ikke for meg.) Jeg hadde ikke energi til reise p trening lenger, og dietten min p 1400 kalorier mtte jeg kaste langt vekk og bytte den ut med litt over 2000 kalorier om dagen og 16 timer svn. De 6 kiloene jeg hadde gtt ned var i raskt tempo p vei tilbake. "Du er gravid, nyt det, du skal spise alt du vil" Jeg hatet det! Jeg elsket ALT med livet mitt slik det var! Jobb i ukene, trening p kvelden, vin i helgene og nedtelling til en kjempefeiring med alle menneskene jeg setter s hyt. 

Jeg begynte grue meg til bryllupet. Kjolen jeg hadde kjpt var trang og ment for meg i en trent og slank kropp. Men det var for sent og avlyse.

Jeg gruet meg til jobb, jeg klarte ikke prestere p en arena der jeg vanligvis er p mitt beste, var jeg n avrage. 

Jeg gruet meg til komme hjem til kjresten min, jeg flte meg s langt ifra han. 

Jeg gruet meg til fortelle det til de jeg er glad i: de ble s glade p mine vegne, og jeg mtte lyve og si jeg syntes dette var fantastisk.

De f jeg fortalte det til, var overlykkelig p mine vegne. Og det ble en ukomfortabel stemning nr jeg turte fortelle at jeg ikke ndvendigvis var s glad. Jeg skjnte fort at det var en drlig ide og vre s rlig, og fortsatte derfor lyve og si de tingene samfunnet mener jeg skal si. "Jaa, dette er veldig hyggelig, herregud s heldige vi er, blablabla."

_

S ble jeg drlig. Jeg var skrubbsulten hele tiden, men jeg var samtidig matlei og pvirket av lukter. Jeg var kvalm nr jeg var sulten og kvalm nr jeg var mett. Den utrolig irriterende typen min ga selvsagt faen i det, da han ikke ble drlig, og det var som om han med vilje laget ting som plaget vettet av meg. Men jeg prvde ikke si noe. Prvde ikke vre til bry. Det var jo ikke hans feil at jeg var drlig, og han gjorde faktisk s godt han kunne for passe p meg. - hper jeg for hans skyld. ;)

Jeg flte meg ensom og fanget i min egen kropp. Jeg flte at ingen i verden forsto hvordan jeg hadde det og at det aldri kom til g over. Jeg flte meg som et drlig menneske bde fordi jeg ikke gledet meg over alt dette, men ogs fordi jeg n gikk i motsatt retning enn det jeg hadde sett for meg hele livet; Adopsjon. Fosterhjem. Hjelpe ett barn som trenger en kjrlig familie komme til. Jeg vet s alt for godt hvordan det fles bli sendt rundt, og ikke ha en familie som venter p deg. Jeg skulle jo hjelpe noen slik at ett barn ikke trengte ha det slik som meg. Jeg var en blff, og klarte ikke se sammenhengen eller glede noen sted.

gifte seg skal vre en av de strste tingene i livet. 

f barn skal vre strre enn alt. 

f begge deler samtidig kan vre overveldene..

Allikevel visste jeg jo at en eller annen gang kommer jeg til glede meg. Jeg visste at dette er stort. Jeg forsto og forstr fortsatt at jeg kommer til elske dette barnet hyere enn noen andre. Og jeg gleder meg til den dagen. Den kom ikke etter 12 uker. Jeg hper den kommer etter bryllupet nr jeg har tid til forst alt dette. Men jeg gruer meg ikke lenger. Jeg er komfortabel og har akseptert endringene dette fr p livet mitt og jeg gleder meg til dagen der jeg virkelig skal glede meg! Frste trimester er over, og formen er bedre. 

Er det noe galt med meg? Ja, kanskje. Eller kanskje ikke. Men jeg tenker at det m da vre flere enn meg som har det slik? Flere enn meg som ser gravide kvinner som elsker den nye tilvrelsen sin, men som ikke kjenner seg igjen i den gleden? If you are out there, talk to me! Kanskje vi kan fle oss ensomme sammen? :)

Jeg er snart 16 uker p vei, og begynner se gravid ut vs "vassen." Det hjelper litt. So here it goes. Picture of our litle miracle to be.



 

I am ews

Hei. Jeg er Eva og jeg er ny her. ✌Noen kaller meg Eva. Noen bruker hele navnet mitt; Eva Torny men mange sier bare "ews".

 



- I've got tons of issues og ting jeg liker diskutere. Noen ganger diskuterer jeg med samboeren min, men han hrer som regel ikke etter. Derfor tenkte jeg diskutere her, p denne bloggen. S kan de som vil hre p. ;) 

Ting som opptar meg er de sm tingene i hverdagen. Markjordbr foreksempel. Ting vi glemmer se eller ting vi ikke tr snakke om; Jeg er opptatt av mennesker og hvordan vi har det med oss selv. Opptatt av den pvirkningskraften vi har p hverandre, bde viten og uviten. Jeg bryr meg om urettferdighet og om forskjellsbehandling. 

Jeg bryr meg mye om meg selv og de jeg er glad i, og tenker ofte at mine venner er bedre enn dine - selv om jeg vet at de ikke ndvendigvis er det. (But they are.) Jeg er opptatt av alle levende vesner s lenge de ikke har mer enn 4 bein, og jeg tenker mye p kreative ting. Interir, malerier og pene ting. Jeg bruker litt penger p klr, og tenker som de fleste idag, at jeg burde hatt sixpack og ikke spise noe annet enn salat. (Jeg prvde det en stund, men havnet p sjokoladen igjen..)

Jeg liker ogs verden og reiser nr jeg kan. Jeg liker solskinn og god vin. Jeg liker samboeren min s godt at jeg skal gifte meg med han 03.06.17 og er derfor opptatt av bryllup og fine brudekjoler. 😍

Jeg er ogs opptatt av sykdom, kreft, dd og sorg. De mrke sidene det er vanskelig snakke om eller sette ord p. 

Jeg bryr meg om barn, barnevern, fosterhjem og adopsjon, og hvor frustrert jeg blir av drlige systemer for de som trenger hjelpen mest. 

Og jeg bryr meg om deg; Selv om jeg kanskje ikke har mtt deg s har jeg kjrlighet til deg. Vi er alle mennesker med ulike historier, og hver eneste historie er like viktig. ❤

Untill later, high five! 😎

Les mer i arkivet April 2018 Oktober 2017 Juli 2017